Blogg: Ensom – men ikke alene

En undersøkelse fra Ungdata 2018 viser at andelen som opplever ensomhet er den høyeste som noen gang er registrert. Nærmere bestemt er det mellom ti og seksten prosent av jentene som rapporterer at de er veldig mye plaget av ensomhet, mens tilsvarende tall for guttene er på mellom to og åtte prosent. Vi kan omskrive tallene og regne med at ensomhet rammer minst to elever i hver skoleklasse i snitt.

«Jeg har ingen venner i klassen, og jeg gråter hver kveld.» Det skrev en 13 år gammel jente på et nettforum for noen år tilbake. Barn og unge over hele landet har siden mars i fjor opplevd ensomhet, isolasjon og redusert kontakt med venner. I nærmere et år har de levd i unntakstilstand. For de fleste er situasjonen er midlertidig. For flere tusen barn er dette normalen.

Flere av disse barna har ingen venner. De har dermed heller ingen venner å miste. Ikke et sosialt liv å savne. Slik har de hatt det i mange år. Tilstanden er stabil og forutsigbar. De vet hva neste dag vil bringe. Resignasjon blir et vern mot nye skuffelser.

Livsmestring som tverrfaglig tema i skolen er en pedagogisk livbøye som nå kastes ut i dette farvannet.

Livsmestring dreier seg om å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv. Temaet skal bidra til at elevene lærer å håndtere medgang og motgang, og personlige og praktiske utfordringer på en best mulig måte.

Tanken er å «utvikle motstandskraft som gjør barna bedre i stand til å tåle livets opp- og nedturer,» skriver May-Britt Drugli til Utdanningsnytt.

Å fortelle barn i sårbare situasjoner at de skal lære å håndtere motgang bedre eller bli mer i stand til å tåle livets nedturer, kan påføre dem en brutal tilleggsbelastning. Barn kan oppleve at vi meisler ut et rom der de blir sin egen lykkes smed. Et laug av barneskjebner med fremtiden i egne hender.

Ingunn Folgerø stiller i en artikkel noen spørsmål om hvordan styringsdokumentene  (læreplaner, kompetansepakker og Stortingsmelding 28) vil påvirke gjennomføring av fagfornyingen.

Hun peker på at store tolkningsrom i styringsdokumentene «gjer at dei sosiale praksisane i lærarkollegium eller læreplangrupper kan forstå og utvikle fagfornyinga divergerande.»  Det skjer særlig når begrepene er abstrakte og vanskelig å definere presist.

Arbeidet med å gi begrepet livsmestring et innhold blir viktig. Kanskje kan livsmestring også dreie seg om hvordan en mestrer å bidra positivt inn i andre menneskers liv. Det vil kunne gi begrepet et etisk løft. Og kanskje bidra til å løfte barn og unge ut av ensomme rom.

Flere skoler lykkes med å redusere mobbetall og å skape mer inkluderende miljø. Det gjør de gjennom systematisk og målrettet arbeid. Et eksempel er skoler som har deltatt i Læringsmiljøprosjektet. Disse har redusert mobbetallene kraftig, både i prosjektperioden og i etterkant. Dette dokumenteres i sluttrapporten fra NTNU. Her skal skolene tilskrives betydelig ære. Både ansatte, elever og foresatte har bidratt.

Foresatte er en betydelig ressurs. Et viktig utgangspunkt er at foreldre bryr seg om andre foreldre sine barn. Som en ung mann sa da han så tilbake på sin barndom «Foreldrene til klassekameratene mine må jo ha sett at det var jeg som alltid gikk alene hjem, ikke ble invitert hjem på pizzakvelder eller ringt til når de andre skulle spille fotball. Hvorfor gjorde de ikke noe?»

Løgstrup  skriver at vi er hverandres liv og skjebne. «Vi møter aldri et annet menneske uten at vi har noe av den andres liv i vår hånd». («Den etiske fordring» - Knud Ejler Løgrstrup, 1956).

Vi trenger å mestre å ta hånd om hverandre.

Tekst: Erik Nordgreen.