Skriveteknologi for elever med dysleksi

Om Text Performers

Digital skriveteknologi har vært i en rivende utvikling de siste 20 årene, og kan være til stor støtte for elever med alvorlige lese- og skrivevansker. Likevel viser forskning at elever med dysleksi bruker slike teknologiske hjelpemidler i relativt liten grad.

Nordisk samarbeid har utviklet feltet

Text Performers er et nordisk nettverk og forskningsprosjekt som har rettet søkelyset mot dette viktige området. Prosjektet foregår i samarbeid mellom nordiske forskere og elever og lærere i Danmark, Sverige og Norge.

Text Performers har bidratt til utveksling av kunnskap, erfaringer og vellykket praksis mellom lærere, spesialpedagoger og forskere i de tre landene.

Undersøkte elevenes skriving

Forskerne i prosjektet vil undersøke hvordan skriveteknologi påvirker skriving hos elever på 11–12 år. Nettverket har som mål å øke og dele kunnskapen om tilgjengelig teknologi, og å støtte implementeringen av dette i skolen.

Prosjektet vil også utvikle anbefalinger for hvordan man kan støtte elever med dysleksi som bruker skriveteknologi. Målet er å lage en håndbok for lærere og gratis ressurser som kan støtte lærerens kompetanseutvikling på dette området.

Selve forskningsprosjektet Text Performers ble avsluttet i 2023.

Tale til tekst som skriveverktøy

Å skrive med flyt er vanskelig for barn som sliter med staving. Å benytte et teknologisk skriveverktøy som omgjør tale til tekst gjør at prosessen med å stave kan bli vesentlig enklere for mange. Forskere fra svenske universitet sammen med forskere fra Lesesenteret har undersøkt skriveprosessen hos svenske barn med lese- og skrivevansker som bruker tale til tekst.

Studien undersøkte svenske barn i aldersgruppen 10 til 13 år som skulle skrive faktatekster som tema de kjente til fra undervisningen.

Resultatene viser at å skrive en tekst ved hjelp av tale til tekst er en krevende prosess som fordrer store krav til barnas arbeidsminne. For å ha god suksess med tale til tekst, er det en forutsetning at verktøyet er godt rent teknisk, og at barnet samtidig klarer å følge med på det skriftlige resultatet.

Å jobbe på setningsnivå med flere ord om gangen i tale til tekst, er den mest fordelaktige arbeidsmetoden for å få godt utbytte av tale til tekst.

Artikkelen er forfattet av Sanna Kraft, Vibeke Rønneberg, John Rack, Fredrik Thurfjell og Åsa Wengelin (2023).

Les hele artikkelen her.

I hvilken grad tilfredsstiller skriveteknologi behovene til skriveren med dysleksi?

Mennesker med dysleksi har svært ofte problemer med å skrive. Vanskene kan oppleves på forskjellige måter av den enkelte, og undersøkelser av tekster skrevet av personer med dysleksi, viser svakheter på alle tekstnivå når man sammenlikner tekstene med sammenliknbare grupper. Mange av skrivevanskene er sekundære vansker, de er følgevansker av bakenforliggende fonologiske problemer, som ved skriving viser seg som vansker med nøyaktig og flytende staving. Noen skriver sent og tar pauser inne i ord og i fraser, andre bruker mye tid på retting av ord etter skrivingen er gjennomført. Et slikt sterkt fokus på ordnivå skiller denne gruppen skrivere fra andre. På mellomtrinnet automatiserer barn etter hvert stavingen, og bruker mer tid og energi på språk, struktur og å tilpasse teksten til mottaker når de skriver. I mange år nå har vi hatt tilgang til skriveteknologi som kan støtte staving. Denne er til god hjelp for mennesker med dysleksi og har stadig blitt bedre. Likevel mangler det noe før teknologien er så god at veien fra tanke til tekst ikke hindres av staveproblemer. 

I artikkelen How do technologies meet the needs of the writer? (Mossige et al., 2023) undersøker en nordisk forskergruppe stavekontroll, ordprediksjon, autokorrektur, tale-til-tekst og tekst-til-tale i en rekke programmer tilgjengelig i Norden. Vi ser etter fordeler og utfordringer med selve det tekniske. For norsk har vi undersøkt Appwriter, CD-ord/IntoWords, LingDys pluss, Google docs, Pages og Word 365. For full oversikt over funksjoner, viser vi til selve artikkelen. Her kommer en kortversjon av fordeler og utfordringer med de tre viktigste funksjonene. 

Stavekontrollprogrammene er laget slik at de markerer ord som er feilstavet og gir skriveren forslag til korrekt staving som han må velge. Tidligere problemer med særskriving av sammensatte ord, homonymer og ord som er korrekt stavet, men ikke i den sammenhengen det står, er redusert i takt med utvikling av programmene. Dessuten er noen programmer tilpasset dialekt eller har avanserte søkefunksjoner. Personer med moderate stavevansker kan derfor produsere ganske korrekte tekster ved hjelp av stavekontroll. Men det tar tid å bruke dem. Dessuten rettes oppmerksomheten bort fra produksjon av innhold og mot staving i slike programmer, og skriveflyten brytes. Dette kan både være opphav til manglende sammenheng i tekster og en årsak til at tekstene blir kortere enn de kunne vært.   

Den samme innvendingen kan i noen grad brukes på ordprediksjonsprogrammer. Disse programmene bruker kontekst og kommer med forslag til neste ord som skriveren kan velge uten å gå veien om å stave dem selv. Elever med moderate vansker vil ha god hjelp av slike programmer, og flyten blir ikke like forstyrret som når man må velge korrekt ord fra en nedtrekksmeny. Skriveren må selvsagt være i stand til å lese ordene som foreslås, og unngå å velge ord som er feil. Dessuten vil en person med store stavevansker kanskje ikke skrive en tekst med nok holdepunkter for programmet å predikere neste ord ut fra.  

For elever med store skrivevansker kan tale-til-tekst være et alternativ. Når man taler inn hele setninger, får man ganske god gjenkjenning av talen og maskinen staver korrekt. Men ennå er det noen utfordringer med disse programmene på norsk. Den største utfordringen er nok at programmene ikke oppfatter alt det som sies korrekt, og skriver noe annet inn enn det som er sagt og ment («Vi hadde det så gøy» blir for eksempel til Vestvågøy). Dette er en kilde til frustrasjon for brukeren, og det kan være vanskelig å rette enkeltord med ny inntaling. Når tekst tales, kan også tegnsetting være en utfordring. Noen programmer setter punktum når man tar pause, i andre programmer må man sette inn tegn selv, med tastatur eller tale. Alt dette må læres, og det må øves på det.  

Ulike funksjoner krever ulike strategier fra skriveren. Noen lærer disse av seg selv, men ved opplæring effektiviseres arbeidet for noen, og andre hindres i å gi opp før de kommer over den første terskelen med bruk av programmene. Dette krever at den korrekte kompetanse når det gjelder skriveteknologi er utbredt blant lærere og spesialpedagoger på alle trinn, og at skolene har et system for opplæring. 

Les hele forskningsartikkelen.

Tekst: Margunn Mossige, Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning.