Kan du åpne opp for mer dialog i undervisningen?

En gruppe norske skoleforskere gjennomførte nylig et opplegg i en åttendeklasse. Trettenåringene fikk utdelt en novelle av Roy Jacobsen, og oppgaven var enkel: Les teksten, gå i grupper og diskuter hva den handler om.

Ideen til forskerne bak denne, for så vidt enkle, øvelsen, var å undersøke hva som skjer når elever får oppgaver presentert som et åpent problem. Kunne det føre til en større grad av elevmedvirkning og engasjement enn et mer planlagt opplegg?

Tanken har sitt utspring i læreplanen, der begreper som utforsking, samtale og refleksjon er sentrale. Mange kjenner dette igjen som dialogisk undervisning. Og mange lærere vil nok nikke entusiastisk til beskrivelsen av dialogisk undervisning slik det står hos NDLA:

«en strategi hvor du som lærer tar i bruk utforskende samtaler. (…) Som lærer inviterer du elevene til å bidra og de får tid til å utvikle sine ideer. I en utforskende samtale lytter alle elevene til hverandre aktivt, de stiller spørsmål til hverandre, utfordringer begrunnes, nye bidrag bygger på det som tidligere er sagt, og ideer blir utfordret.»

Mange vil nok også være begeistra for hvilken betydning en dialogisk undervisning beskrives å kunne ha i klasserommet. Noen husker kanskje å ha møtt på den toneangivende russiske filosofen Bakhtin under studiene, når det er snakk om dialog som teoretisk begrep.
Samtidig vil nok en god del lærere også skrive under på at det ikke alltid er like enkelt å få til disse utforskende, engasjerte og aktive samtalene i praksis.

Hvorfor er det slik?

«Jeg visste det kom til å bli slik»

For å forstå hvor utfordringen kan ligge, går vi tilbake til åttendeklassen over, og til en kommentar fra læreren som hadde gått med på å overlate norsktimen til forskerne denne dagen.
Grunnen til at forskerne hadde bedt om å få komme, var at de ønsket å undersøke det de kaller for «tiltrekningskraften i faglige problemer». I dette tilfellet var det faglige problemet en krevende litterær tekst som elevene skulle jobbe med i norskfaget.

Forskerne ville undersøke hva som skjedde når elevene måtte jobbe åpent med denne teksten, uten lærerinstruksjoner, og håpet å dermed kunne si noe om sammenhengen mellom faglige problemer og elevengasjement.

"Det var jo de samme elevene som alltid snakker, som var mest aktive i gruppene. Jeg visste det kom til å bli sånn."

Etterpå var de fornøyde med det de hadde sett og hørt. Elevene var tydelig engasjerte i tekstsamtalen, og teorien var styrket: Å la elevene jobbe med åpne, men komplekse oppgaver, så ut til å kunne skape et rom for reell faglig dialog i dette klasserommet.

For norsklæreren, derimot, var ikke entusiasmen like entydig. Joda, riktignok hadde elevene engasjert seg i diskusjonen av denne ganske voksne teksten.
«Men dere tenker ikke på de svakeste elevene,» sa hun, på vei ut av klasserommet. «Dere tenker ikke på de som ikke deltar. Det var jo de samme elevene som alltid snakker, som var mest aktive i gruppene. Jeg visste det kom til å bli sånn. Og hvordan skal man vurdere elevene under slike aktiviteter?»

Planlegging og kontroll er læreres ryggmargsrefleks

– Kommentaren fra denne læreren satte fingeren på noe vesentlig hvis vi skal forstå hvorfor dialogisk undervisning faktisk er vanskelig å få til i det enkelte klasserom – vanskeligere enn vi kanskje ofte tenker over, forteller Atle Skaftun.

Skaftun er professor ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger, og er en av forskerne som var med på opplegget over. Han har lenge vært opptatt av dialogisk undervisning, og hvordan det kan være et verdifullt perspektiv når man ønsker å utvikle skolen slik det er beskrevet i Fagfornyelsen – der elever skal lære å «reflektere, være kritiske, utforskende og kreative».

Kommentaren fra læreren satte fingeren på noe vesentlig hvis vi skal forstå hvorfor dialogisk undervisning er vanskelig å få til i det enkelte klasserom.

For selv om dialogisk undervisning har vakt interesse hos mange lærere og skoleforskere, er nettopp denne lærerens kommentar sentral når man vil forstå hvorfor reell dialog, der det uvisse og åpne er sentralt, er så vanskelig å få til i klasseromshverdagen, tror Skaftun.

– Det læreren vi møtte egentlig satte ord på, var hvor krevende det er for lærere å åpne opp for at denne formen for dialog skal finne sted i utgangspunktet, sier Skaftun.

– Lærere står i en rolle der de på mange måter må være på utsiden av det som foregår i klasserommet – de skal planlegge og styre undervisningen, og de skal ha en oversikt over hva som skjer, og de skal vurdere elevene. Det krever at man er forberedt og opptatt av å ha kontroll. Det er denne utenfor-rollen til læreren, og hvordan den skal se ut, som er interessant å reflektere over, sier han.

Samtidig er kjernen i dialogisk undervisning, ifølge Skaftun, nettopp det uvisse – den spenningen som oppstår når man ikke helt vet hva som kommer til å skje. Eventness er begrepet han bruker på å beskrive dette, i en ny forskningsartikkel som dreier seg rundt fortellingen over.

– Når elevene kastet seg over novellen av Roy Jacobsen og ivrig diskuterte hva den kunne handle om, uten at det forelå noen fasit, var det et eksempel på hvordan denne formen for dialog faktisk kan se ut i klasserommet. Det handler om usikkerhet, om åpenhet og om å ta risiko, både i forhold til faget, og i elevenes forhold til hverandre.

Og denne formen for usikkerhet står altså på mange måter i kontrast med noe som er nærmest blitt en ryggmargsrefleks for mange erfarne lærere: Å planlegge, å ha oversikten og å ha kontroll på det som foregår.

Lærerne prøvde sammen først

Skaftun oppfordrer lærere som virkelig ønsker å lykkes med dialogisk undervisning til å tenke over hvilken rolle de har i klasserommet, og hvilken posisjon de inntar ovenfor elevene og det som skal foregå. Men hva vil egentlig det si i praksis?

De lærerne som hadde vært mest opptatt av regler, sa selv etterpå at det ville kunne ødelegge for spontaniteten i samtalen.

Som forskere har selvsagt Skaftun og kollegaene hans ved Lesesenteret gått grundig til verks også i å forsøke å finne ut hvordan dette kan gå til. I mange år har de jobbet med et forskningsprosjekt i partnerskap med skoler som har tatt på alvor hvordan elevmedvirkning og dialog kan se ut i, og forandre, praksis.

Lærerne gjennomførte den samme formen for åpne tekstsamtaler som i Roy Jacobsen-eksempelet, for å bli vant med denne måten å jobbe på. De diskuterte og reflekterte om hvordan det opplevdes sammen med forskerne. Så gikk lærerne tilbake til sine egne klasserom og lot elevene gjøre det samme. De tok lydopptak av timene, og diskuterte det de hørte sammen med hverandre og forskerne etterpå.

– Vi gjentok dette flere ganger i løpet av halvannet år. I starten var lærerne ganske tydelig på at det å gi slipp på planlegging og kontroll var noe de var veldig ukomfortable med. Blant annet var mange opptatt av at de måtte lage regler for hvordan samtalene mellom elevene skulle foregå.

Men etter å ha hørt opptak av klasseromssamtalene, analysert hva som egentlig skjedde mellom elevene, og ikke minst hvordan samtalene endret karakter hvis læreren blandet seg inn, endret også lærerne holdningene sine til denne formen å jobbe på. Å komme med regler ble mindre viktig, jo tryggere lærerne ble til denne arbeidsformen.

– Lærerne som hadde vært mest opptatt av regler, sa selv etterpå at det ville kunne ødelegge for spontaniteten i samtalen. Denne spontaniteten kan være et kjennetegn ved hendelser som oppleves som levende. Eventness handler nettopp om gnisten av liv knyttet til hendelser der det er et minimum av åpenhet for at noe uventet kan skje, sier Skaftun.

Oppfordring: Tør å ta risiko

Han forstår godt at mange lærere intuitivt kan kvie seg for å gi elevene så åpne oppgaver som forskerne gjorde da de fikk fritt spillerom i åttendeklassen. Mye av dette handler om forståelsen av hvordan skolen skal være, som lærerne selv har blitt sosialisert inn i gjennom sine år som elever, gjennom utdannelsen, og i kollegiet.

– Men hvis vi skal ta på alvor det læreplanen faktisk uttrykker, kan det lønne seg at lærerne reflekterer nettopp over hvilken posisjon de skal ha hvis de skal åpne opp for at dialogen skal kunne skje i utgangspunktet.

Det er en krevende jobb, innser han.
– Skolen er bundet av sterke tradisjoner, og dagens lærere er jo selv sosialisert inn i disse tradisjonene. I tillegg spiller jo de konkrete omstendighetene en stor rolle – både selve skolen, klassen, elevene, og så videre. Det er jo ikke sånn at lærere står helt fritt til å bare holde på helt som de vil. De har ansvar for hva som skjer i klasserommet, både nå og i tiden fremover.

Allikevel mener han det er nyttig å reflektere over hvilke tradisjoner og klasseromspraksiser som må gi slipp, dersom elevene på alvor skal læres opp i å reflektere, være kritiske, utforskende og kreative. Samtidig er det krevende å få til for den enkelte lærer, erkjenner han.

– I en så tradisjonell institusjon som skolen er, kan lærere som ønsker å utfordre den tradisjonelle tenkemåten i skolen og gi elevene større handlingsrom, oppleve ulik grad av motstand, både fra seg selv og omgivelsene. Lærere som ønsker å lykkes på denne måten å jobbe på, må reflektere over sin egen rolle og posisjon, og tørre å ta litt risiko. Et sted å starte, kan være å prøve å gjennomføre slike tekstsamtaler i kollegiet, slik vi har gjort i eksempelet. Jeg vil rett oppfordre lærerne til å forsøke, snakke sammen om hvordan det foregår, og ta elevenes innspill på alvor.

Les mer:

Vil du lese mer om teorien og forskningen som presenteres i denne saken? I artikkelen Can dialogic eventness be created skriver Atle Skaftun følgende:

Turning educational ideas into meaningful learning requires planning for uncertainty. This article presents Bakhtin’s key concept of eventness as an essential aspect of defining dialogic space. To Bakhtin an event is something happening here and now, with a degree of open-ended uncertainty tied to what will happen next. Acknowledging this uncertainty—or eventness—might help researchers and practitioners grasp and support the spirit of dialogue in activities aiming for genuine student participation, which is a core concept in recent curricular reforms in Norway. This article discusses eventness as a hub for dialogic principles, illustrated by examples from student group conversa-tions on literature in Norwegian lower secondary school. The challenge of creating dialogic space is discussed with reference to Bakhtin’s general idea of authorship.

Du kan lese hele artikkelen i tidsskriftet Theory into practice (åpen tilgang).

Referanse:

Atle Skaftun (2024) Can dialogic eventness be created?, Theory Into Practice, DOI: 10.1080/00405841.2024.2307838

Tekst: Elisabeth E. S. Rongved
Foto: Getty Images