Forvaltningsrett II (BRV210)

Innhold

Forvaltningsrett II dreier seg om forvaltningens alminnelige kompetanse, domstolens kompetanse til å overprøve forvaltningens kompetanse og ugyldiggjøring av forvaltningsvedtak ved forvaltningens kompetansebrudd. Forvaltningens kompetanse deles inn i hvordan forvaltningen må gå frem når vedtak treffes (prosessuell kompetanse), hvem som kan treffe vedtak (personell kompetanse) og hva det kan treffes vedtak om (materiell kompetanse). Forvaltningsrett II bygger delvis videre på Forvaltningsrett I. Forvaltningsrett I knytter seg til saksbehandlingsregler, innsynsregler og klageregler. Når saksbehandlingsregler og innsynsregler brytes, foreligger det en prosessuell kompetansemangel. I Forvaltningsrett II ser vi videre på hva som skjer dersom det foreligger slike prosessuelle kompetansemangler, både etter forvaltningsloven og offentleglova, men også andre prosessuelle mangler. Videre lærer vi om personell kompetanse og materiell kompetanse. Brudd på klagereglene kan knytte seg til alle kompetansekategorier. Videre læres det om omgjøring av vedtak utenfor klageinstituttet etter forvaltningsloven § 35 og tyngende vilkår til ellers begunstigende vedtak under et forvaltningsskjønn etter den ulovfestede vilkårslæren.

Ugyldighetsspørsmål står sentralt i faget og det primære rettslige grunnlaget her er den ulovfestede ugyldighetslæren som har som grunnleggende, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig vilkår, at det må foreligge minst én kompetansemangel. Denne læren er knyttet opp til domstolskontrollen, men også forvaltningen kan ugyldiggjøre vedtak. Domstolen kan prøve rettsanvendelsesskjønnet fullt ut, men kan også måtte vise tilbakeholdenhet i overprøvingen av subsumsjonen under et rettsanvendelsesskjønn grunnet forvaltningens eventuelle særlige kompetanse. Overfor et forvaltningsskjønn kan domstolen som hovedregel bare prøve de rettslige rammer for dette skjønnet, men ikke subsumsjonen. Det er alltid et rettsanvendelsesskjønn å avgjøre om det rettslige grunnlaget for vedtaket hjemler et forvaltningsskjønn eller et rettsanvendelsesskjønn eller begge deler. Momenter som trekker i retning av rettsanvendelsesskjønn er inngrep, typiske vurderinger som domstolen er godt egnet til å foreta og rettslige grunnlag med uttømmende vilkår og ord som «skal», «må» og «kan ikke». Momenter som trekker i retning av forvaltningsskjønn er en angivelse av ikke-uttømmende hensyn, særlig skjønnsmessige vurderinger, politiske vurderinger, ord som «kan» og «bør» og særlige forvaltningsorganer, men skjønn kan også sammensmeltes i en kontekstuell tolkning, slik at ett skjønn i ett ledd av bestemmelsen taler for samme skjønn i et annet ledd. Ved et forvaltningsskjønn har forvaltningen et valg som domstolen i utgangspunktet ikke kan overprøve. Her kan domstolen likevel prøve de rettslige rammene for forvaltningsskjønnet, nemlig hvor langt skjønnet strekker seg, utenforliggende hensyn/usaklige hensyn, utelatelse av vesentlige hensyn, eventuelt om perifere hensyn er gitt overdreven vekt, eventuell ulovlig vilkårlighet, usaklig forskjellsbehandling, åpenbar urimelighet, faktafeil, saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven og den personelle kompetansen. Under vilkårslæren utvides domstolskontrollen grunnet økt fare for myndighetsmisbruk, (men de samme generelle rammer for forvaltningsskjønnet kan prøves også her). Vilkårslæren gjelder derfor bare ovenfor ekte vilkår/egentlige vilkår som kommer i tillegg til begunstigelsen, ikke uekte vilkår/uegentlige vilkår som bare begrenser begunstigelsen. Det er ved slike ekte/egentlige vilkår at forvaltningen ulovlig, men mot formodning, kan betinge seg fordeler grunnet sin eksklusive forvaltningskompetanse. Under vilkårslæren prøver derfor domstolen i tillegg om det foreligger saklig sammenheng mellom vilkåret og begunstigelsen og det rettslige grunnlaget som begunstigelsen er hjemlet i, samt om vilkåret er uforholdsmessig tyngende i forhold til begunstigelsen.

Kompetansemanglene deles videre inn i tilblivelsesmangler (personelle og prosessuelle mangler) og innholdsmangel (materielle mangler), som igjen får betydning for spørsmålet om ugyldighet. Feil i rettsanvendelsesskjønnet under en materiell regel er en innholdsmangel, enten det foreligger feil juss eller er tatt feil av rettsstiftende fakta. Feil rettsanvendelse knyttet til prosessuelle regler eller personelle regler utgjør på sin side tilblivelsesmangler. Vilkårslærens vilkår er kumulative rettslige vilkår som vil utgjøre en innholdsmangel hvis ett av dem brytes. Brudd på rettslige vilkår i § 35 ved omgjøring utgjør en innholdsmangel. Ved brudd på rammene for et eventuelt forvaltningsskjønn ellers, utgjør usaklig forskjellsbehandling og åpenbar urimelighet innholdsmangler. De andre kompetansemanglene her er tilblivelsesmangler.

Innholdsmangler leder til ugyldighet dersom vedtaket er negativt for parten, slik at en ugyldiggjøring er til fordel. Brudd på legalitetsprinsippet ved inngrep er den mest alvorligste innholdsmangel. Dersom vedtaket er positivt, slik at en ugyldiggjøring er til ulempe, finnes et snevert unntak etter rettspraksis og teori, hvor en innholdsmangel likevel ikke leder til ugyldighet dersom det har gått lang tid, parten har innrettet seg, parten ikke kan klandres og var i god tro og en ugyldiggjøring ville ramme parten hardt. Ved tilblivelsesmangler kreves det en viss sannsynlighet for innvirkning. I tillegg må det foretas en skjønnsmessig vurdering hvor momenter som tid, skyld, grad av sannsynlighet for innvirkning og herunder antall tilblivelsesmangler, alvorlighet og herunder tillitshensynet, om ugyldighet er til fordel eller ulempe og forutberegnelighet, innrettelse, god og ond tro kan spille inn. Ved personelle kompetansemangler er det mer usikkert om og når det kreves en viss sannsynlighet for innvirkning. Alvorlige personelle kompetansemangler vil som regel lede til ugyldighet uansett.

Læringsutbytte

Kunnskapskrav etter endt studium av Forvaltningsrett II:

• Grundig kunnskap om forvaltningens kompetanse og virkningene av kompetansesvikt, herunder ugyldighet.
• Grundig kunnskap om sentrale tema som skillet mellom rettsanvendelsesskjønn og forvaltningsskjønn, rammene for forvaltningsskjønnet, minstekrav ved mer ubestemte rettigheter, legalitetsprinsippet, vilkårslæren, omgjøring, ugyldighet og domstolskontroll.

Etter endt studium av Forvaltningsrett II skal studenten ha følgende ferdigheter:

• Kunne ta stilling til forvaltningens kompetanse, kompetansebrudd og som rettsanvender kunne ta stilling til sin egen kompetanse til å overprøve dette.

Forkunnskapskrav

Eksamen / vurdering

Vilkår for å gå opp til eksamen/vurdering

Fagperson(er)

Emneansvarlig:

Studieprogramleder:

Arbeidsformer

Åpent for

Emneevaluering

Litteratur