De færreste prøvene i skolen kommer fra nasjonalt hold, men fra kommuner og skolene selv. Det kommunale prøvetrykket må dempes, og prøvene må i større grad føre til læring, mener både Utdanningsforbundets leder Steffen Handal og professor Per Henning Uppstad.
Prøvetrykket i skolen er stadig til diskusjon, og lærernes frustrasjoner må tas på alvor, mener professor Per Henning Uppstad ved Lesesenteret. Samtidig mener han at en stor del av problemet dreier seg om at skolene bruker mange prøver av ulike aktører, også mange som ikke er gjenstand for noen form for kvalitetssikring.
– Det vil ha lite å si at man reduserer antallet nasjonale og obligatoriske prøver, så lenge skolene fortsetter å bruke et vell av prøver som ikke er innenfor nasjonal kontroll. Det eneste man oppnår ved å fjerne de obligatoriske prøvene, er at vi får enda færre prøver som faktisk har dokumentert kvalitet, sier han.
Uppstad var en av paneldeltakerne da prøvetrykket i skolen var temaet for Lesesenterets arrangement under Arendalsuka i august.
Les hele Uppstads åpningsinnlegg eller se hele diskusjonen på Lesesenterets Facebookside.
Handal: Det kommunale prøvetrykket er størst
– Jeg ville gått løs på det kommunale trykket, var beskjeden fra Utdanningforbundets leder Steffen Handal, som også deltok på Arendalsuka.
– Det er det som er størst, og det er der problemet oppstår. Kommunene fyller opp med mer prøver, kartlegging og rapportering, for å sikre at elevene i kommunen gjør det bra.
Han mener lærerne selv må bli spurt om hva de trenger. De kommer ikke til å si at de ikke trenger, prøver, men:
– De kommer ikke til å si at de ikke trenger prøver, men de trenger prøver som kan hjelpe elevene til å lære mer. Alt det andre kan ut, var hans klare budskap.
Han minnet om at kommunenes betydning ble tydelig i Tidsbruksutvalgets rapport om tidsbruk i grunnskolen allerede i 2009.
– Prøvene gir styringsinformasjon jeg forstår kommunene er på jakt etter. Men det er nesten umulig å lage prøver som både fanger det behovet, og som samtidig gir elever og lærer den informasjonen de trenger for å gjøre undervisningen bedre. Vi trenger begge deler, men vi trenger få prøver som bare er for styringen, sa Handal.
Uppstad mener også at vurderingsverktøy har blitt stadig viktigere for rene dokumentasjonsformål, i stedet for vurdering for læring.
– Har vi et prøveregime, eller har vi et dokumentasjonsregime?
Brenna: – Vi må lempe noe ut av skolen
Kunnskapsminister Tonje Brenna deltok i debatten om prøver under Arendalsuka. Hun pekte der på at prøvene gir et øyeblikksbilde, og ikke forteller alt verken om hele eleven eller om hele den faglige forståelsen. Brenna pekte også på at det som måles i skolen, styrer hvor man gir ressurser.
– Det vi politisk må spørre er: Når vi stadig lemper nye krav i skolen, hva skal ut? År etter år har vi lempa inn, og det er kanskje på overtid å lempe ut, slik at lærerne har frihet til å gjøre jobben sin, sa Brenna.
Hun minnet også om at det viktigste med prøvene er bedre læring for elevene.
Har vi et prøveregime, eller har vi et dokumentasjonsregime?
– For mye evaluering går på bekostning av faglig entusiasme
Jørg Arne Jørgensen har vært lærer i Stavanger i mange år, og engasjert seg i diskusjonen om stadige evalueringer. Han opplever at fokuset på prøver går på bekostning av elevenes interesse for fagene.
– Det første elevene møter når de skal lære noe, er vurderingskriterier og kompetansekrav. Så er det et bankende kjør med evalueringer, prøver, egenevalueringer, halvårsrapporter ... Signalet er at karakteren er det viktigste målet på skolen. Elever høster karakterer, og glemmer det de har lært.
– «Vurderer» er nesten en mer dekkende tittel enn «lærer» nå
Jørgensen tok til orde for at prøver i seg selv ikke nødvendigvis fører til at elevene lærer mer.
– Grisen blir ikke feitere jo oftere man veier den, som det heter. Og alt som dreier seg om evalueringer tar voldsomt mye tid. Det er nesten en mer dekkende yrkestittel etter hvert – «vurderer» snarere enn lærer. Færre evalueringer og færre dokumentasjonskrav – der kan man kutte.
Også Handal utfordret panelet på hvorvidt prøvene som styringsverktøy har ført til at elevene lærer mer.
– Nå har vi holdt på med dette i 20-25 år. Det er vanskelig å sammenligne prøvene, men elevene ligger omtrent på samme nivå som før.
Prøver er et viktig styringsverktøy
Samtidig er styringsverktøyet viktig for både skoleeiere og foreldre, påpekte Margret Hagerup fra Høyres stortingsgruppe og utdannings- og forskningskomiteen.
– Det er ingen tvil om at man trenger styringsverktøy. Foreldre vil vite hvordan elevene gjør det. Skolene sier de bruker de for å treffe tiltak og få kunnskap om kvaliteten på undervisningen. Men prøvene må brukes etter intensjonen, og det må være god sammenheng mellom læreplaner og prøvene. Etter hvert kommer jo også adaptive prøver, som tilpasser seg elevene på den enkeltes nivå.
Det første elevene møter når de skal lære noe, er vurderingskriterier og kompetansekrav.
Hagerup viste til Oslo-skolen, som er kjent for å ha hatt en god utvikling.
– Oslo-skolen har klart å løfte de svakeste elevene opp, og det hadde vi ikke klart uten et måleregime, sa hun.
Handal utfordret imidlertid dette bildet:
– Historien om Oslo-skolen er veldig tabloid, og handler om testing og kartlegging. Det som ikke fortelles, er at det har vært satset på etter- og videreutdanning og skoleledelse i mange år, som aldri blir en del av fortellingen, sa han.
Ønsker en ny ideologi om hva prøvene skal være
I diskusjonen la Uppstad frem tanken om en klarere ideologi rundt prøver, som man så kan bygge vurderingskriteriene rundt.
– En slik ideologi kan for eksempel handle om at vurdering først og fremst skal fremme læring, at vi skal ha så få formelle vurderingssituasjoner som mulig – og at det altså skal handle om læring, og at vurderingssituasjoner skal fremme lærelyst. Riktignok står det siste i vurderingsforskriften, men det er jo ikke gjort så mye med det, hevder Uppstad.
Steffen Handal la frem at prøvetrykket også handler om samfunnets syn på barnet.
– I sin doktorgrad har Jon Kaurell sett på nasjonalpolitiske dokumenter, og finner at dyrker frem det han kaller for «det potensielle barnet». Hvis vi som står rundt barnet gjør alt riktig, så vil barnet nå sitt ultimate potensial, og det vil gå oss alle godt. Det er en ganske skummel måte å tenke på barndom på. Vi som står rundt tror vi vet hva som er best for barndommen, og hvis barnet mislykkes, hvem er det da å skylde på annet enn seg selv? I dag ser vi at flere barn internaliserer problemene sine. Dette må vi ta hensyn til når vi bygger systemet i skolen, understreket Handal.
– Det er mye ideologi i det du sier der, kommenterte Uppstad.
– Hvis vi tar vurderingsforskriften på alvor, at den skal fremme lærelyst – det ville det vært en uhyre sterk ideologi.
Se hele debatten på Lesesenterets Facebookside.
Referanse: Anne Arnesen, Johan Braeken, Terje Ogden & Monica Melby-Lervåg (2019) Assessing Children’s Social Functioning and Reading Proficiency: A Systematic Review of the Quality of Educational Assessment Instruments Used in Norwegian Elementary Schools, Scandinavian Journal of Educational Research, 63:3, 465-490, DOI: 10.1080/00313831.2017.1420685
Omtalt i saken:
Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking
