Forskere ved Læringsmiljøsenteret har sett nærmere på språklæringstiltakene for nyankomne elever og stiller seg noe kritiske. Kan snarere føre til å opprettholde segregering enn å skape inkludering, viser funnene i en ny undersøkelse.
Spørsmålet om hvordan utenlandske barn og unge med kort «fartstid» i Norge - såkalte nyankomne elever - skal bli best mulig inkludert og få god språkopplæring, har både blitt diskutert og forsket på.
Nyankomne elever i Norge går som regel i en form for innføringsordning (i opptil to år) før de blir en del av vanlig skolegang. Denne ordningen foregår på tre måter: gjennom en innføringsklasse, eventuelt en separat innføringsinstitusjon (som Johannes læringssenter i Stavanger) eller i direkte plassering i ordinær skoleklasse (sistnevnte med et visst antall timer med norskopplæring utenfor klassen).
Målet med tiltakene er at de nyankomne elevene skal lære norsk best mulig før de fortsetter utdanningen i Norge.
En pilotstudie fra Læringsmiljøsenteret og Universitetet i Stavanger (UiS) - «Inclusion of immigrant students in schools: the role of introductory classes and other segregated efforts» - undersøker elevers opplevelse av inkludering og læringssituasjonen på nærskolen etter nylig å ha gått i innføringsklasse. Undersøkelsen omfatter både innføringsklasse og andre segregerte tiltak i ordinær skole.
Positive og negative erfaringer
I studien ble det gjennomført semi-strukturerte intervjuer med seks elever (alle gutter) i ungdomsskolealder, med bakgrunn fra Afrika, Latin-Amerika og Europa, som hadde gått i innføringsklasse. I tillegg ble kontaktlærerne til de seks elevene og én norsk medelev fra klassen til hver av elevene intervjuet.
– Intervjuene med de seks elevene viste at de hadde både positive og negative erfaringer med å gå i innføringsklasse. Flere trakk fram som positivt at de fikk sine første venner der, og at de fikk lære mer norsk. Negative erfaringer gikk gjerne på at de, dersom skolen var liten, gikk i klasse med elever som gikk på ulike trinn og med ulike språk, noe som gjorde at de ikke lærte så mye som de ønsket. Andre påpekte at de måtte i innføringsklasse ved en annen skole enn i nærmiljøet sitt, noe som gjorde det vanskeligere å møte norske elever de senere kom til å gå sammen med og praktisere norsk med dem. Dette var noe elevene vi intervjuet savnet, både språklig og sosialt, forteller Hildegunn Fandrem, professor ved Læringsmiljøsenteret og UiS.
Hun gjennomførte arbeidet sammen med Hanne Jahnsen, Svein Erik Nergaard og Kirsti Tveitereid, også fra Læringsmiljøsenteret. Studien inngår i Inkluderingsprosjektet, der bokkapittelet «Inclusion in Multicultural Classrooms in Norwegian Schools: A Resilience Perspective» er en annen av publikasjonene.
Kritiske til tiltaket
Samlet sett har forskerne noen kritiske bemerkninger til tiltaket med innføringsklasse og andre segregerte tiltak i ordinær skole i Norge, basert på svarene i intervjuene. «Det er mulig at innføringsklasser og segregerte tiltak bidrar til å opprettholde segregering mer enn de fører til en opplevelse av inkludering,» er avslutningsordene i artikkelens sammendrag.
– Vi er opptatt av inkluderingsperspektivet, og er kritiske til at det fokuseres veldig mye på språklæringen isolert sett, og for lite på inkludering og tilhørighet i en større sammenheng. Ordningen med innføringsklasser gjør at de nyankomne elevene i starten ikke får snakke norsk med norske elever, og altså ikke får oppleve denne typen samhandling. Selv om slike tiltak er ment å bidra til inkludering på lang sikt, opprettholder det segregeringen, fordi det i seg selv er en segregerende praksis. I tillegg kan det altså også bidra til at en får praktisert mindre norsk, forklarer Fandrem.
Man har nok hatt en tanke om at «kan de språket, så løser alt seg.» Men det viser seg at det ikke er så enkelt.
Hun legger til at skolen og det norske samfunnet vanligvis er opptatt av en inkluderende praksis overfor andre elever med behov, men at det virker som et slikt prinsipp «ikke gjelder» for denne gruppen av elever med utenlandsk bakgrunn.
Et dypere behov
– I tidligere forskning ser vi at viktige perspektiver har vært fraværende. Ut fra funnene våre forstår vi mer av det at elevene har et tilhørighetsbehov eller et sosialt behov som er dypere og strekker seg lengre enn språkopplæringen.
– Har man i Norge vært for ensidig opptatt av den spesifikke språkopplæringen i denne sammenhengen?
– Det tror jeg det absolutt det er grunn til å hevde - man har nok hatt en tanke om at «kan de språket, så løser alt seg.» Men det viser seg at det ikke er så enkelt, og det er viktig å se språklæringen som en del av en større helhet, svarer professoren.
– Får disse forskningsfunnene politiske konsekvenser?
– Ordningen er under vurdering, og Utdanningsdirektoratet har satt av midler for å videreføre forskningen på dette feltet. Her på Læringsmiljøsenteret er vi også i gang med en oppfølgerstudie om temaet, poengterer Fandrem.
Oppfølgerstudie med flere
I oppfølgerstudien samarbeider Fandrem med kollega Janne Støen ved Læringsmiljøsenteret og Øystein Lund Johannessen fra VID vitenskapelig høgskole.
I dette prosjektet blir 34 elever fra alle de tre modellene (innføringsklasse, separat innføringsinstitusjon og direkte plassering i ordinær skoleklasse) intervjuet, i tillegg til foreldre og involverte lærere og rektorer.
Denne studien er en del av COST-nettverket, under navnet Transnational Collaboration on Bullying, Migration and Integration at School Level (TRIBES).
Tekst: Leif Tore Sædberg
