– Sykehusledelsen bør oftere inkludere de ansatte i endringsprosessene

(Første gang publisert april 2018)

Det stilles høye krav til de som jobber på sykehusene i Norge. De må være både effektive og produktive. Dette gjør at leger og andre sykehusansatte føler de må sette kvaliteten på arbeidet til side, noe som går ut over motivasjonen.

Sykehusreformen som kom i 2002, flyttet ansvaret for sykehusdriften fra fylkeskommune til stat. Endringene, kalt New Public Management (NPM), har blitt mye kritisert.  

NPM handler om å ta lærdom av hva som har vært en suksess i det private næringsliv over til offentlig sektor. Mange mener dette var nødvendig – sykehusene må jobbe mer effektivt og få midler ut fra det de faktisk gjennomfører og får gjort.

Men selv om ingen er uenige om at sykehusene må jobbe effektivt, viser flere tidligere studier at helsepersonell er gjennomgående meget kritiske til sykehusreformens effekter. Høy grad av effektivitet er ikke nødvendigvis det samme som høy grad av kvalitet.

Mistillit til ledelsen

Mange sykehusansatte opplever at det de mener er viktige mål og verdier og riktige prioriteringer, går på tvers av ledelsens verdier og prioriteringer. Det viser en ny studie fra Universitetet i Stavanger.

– Siden sykehusreformen har det vokst fram en mistillit fra legene og andre klinisk ansatte til ledelse og til endringene i sektoren. Ifølge flere sykehusansatte blir kvaliteten på arbeidet deres målt etter feil parameter. De opplever at det å skrive ut en epikrise raskt – altså en redegjørelse for årsak, utvikling og behandling – er viktigere enn kvaliteten på innholdet i den, forteller Gunhild Bjaalid som nylig har disputert med en avhandling om effekten av organisatoriske endringer i sykehussektoren. 

Forskerne sendte ut spørreskjema til 22 000 ansatte ved fire sykehus i Norge. Leger og andre sykehusansatte svarte på spørsmål om arbeidsrelatert stress, jobbkrav, selvstendighet, utviklingsmuligheter og sosial støtte og hvordan dette påvirker deres egen opplevelse av arbeidsprestasjoner og motivasjon i jobben.

I overkant av 9000 besvarelser ga en svarprosent på 40 blant ansatte og 50 blant ledere.

Institusjonelt stress

Sykehusansatte som føler en misnøye med endringsprosessene, opplever en type stress som Bjaalid kaller institusjonelt stress.

– Dette oppstår når du som lege eller sykepleier opplever et sprik mellom dine verdier som fagperson og de verdiene som institusjonen står for, og når du også erfarer at kvaliteten på den jobben du gjør, blir målt på feil måte, forklarer Bjaalid.

Et eksempel på at sykehusansatte kan oppleve mistillit til de politiske og økonomiske føringene som blir tatt, er når de får beskjed om å få ned antall liggedøgn og ikke ha korridorpasienter.

– Dette kan kollidere med legers beslutninger basert på medisinske grunner om ikke å sende trengende pasienter for tidlig hjem, påpeker Bjaalid. 

Mindre motiverte og dårligere prestasjoner

Undersøkelsen viste at de som opplever mye institusjonelt stress, rapporterer at de presterer dårligere og er mindre motiverte i jobben sin – sammenlignet med de som rapporterer inn lavere grad av opplevd institusjonelt stress.

– Det er grunn til å tro at når helsepersonell som rapporterer inn institusjonet stress og samtidig rapporterer inn at de er mindre motiverte og presterer dårligere, så er det en reell negativ effekt av stresset de opplever, forklarer Bjaalid som legger til at hvis organisasjonen og ledelsen evner å redusere institusjonelt stressnivå, vil ansatte sannsynligvis oppleve økt motivasjon og prestere mer i jobben.

Legene mest utsatt

Med en raskt økende aldrende befolkning som lever lenger med flere og alvorlige diagnoser, øker presset i hele helsevesenet. Politiske beslutninger og ledelsesbeslutninger påvirker arbeidshverdagen til alle som jobber med pasientbehandling og sykehuslegene spesielt.

Analysene i Bjaalids avhandling viser at vanlige ansatte rapporterer høyere grad av intensjonelt stress enn ledere. Videre analyser av dette datasettet viste også at klinisk ansatte og da spesielt legene og psykologene synes å være dem som opplever mest institusjonelt stress.

Bjaalid tror det henger sammen med at legene må ta konsekvensene for de politiske og ledelsesbestemte føringene – som for eksempel om hvilke medisiner som skal tilbys og hvilke medisiner som ikke skal tilbys i det offentlige helsevesenet.

– Det kan være en juridisk eller politisk avgjørelse om en pasientgruppe skal få eller har krav på en bestemt behandling eller medisin. Et eksempel er saken om at pasienter som lider av den alvorlige muskelsvinnsykdommen spinal muskelatrofi og som er under 18 år, skal få medisinen Spinraza, mens de som er over 18 år, ikke får. Men det er legene som skal forholde seg og følge opp pasientene, og kanskje være budbringere om at han eller hun ikke får den medisinen de trenger. Det er selvsagt svært krevende, sier Bjaalid.

Medbestemmelse er nøkkelen

Bjaalid, som til daglig jobber som organisasjonspsykolog, mener funnene fra undersøkelsen indikerer at sykehussektoren bør endre seg. 

– De vil alltid være uenigheter og dilemmaer knyttet til sykehusdrift. Leger og sykehuspersonell bør allikevel ikke over tid være fundamentalt uenige med ledelsen og de politiske føringene om hvilken retning sykehusene skal utvikle seg i. Endringsprosessene som må til i helsesektoren i årene framover kan bli vanskeligere dersom ikke sykehusene klarer å snu denne trenden med økt misnøye blant store og viktige profesjonsgrupper, legger hun til.

Bjaalid mener løsningen er at sykehusledelsen i større grad bør inkludere sine ansatte i endringsprosessene.

– Selv om det å ta ut hardt presset klinisk personell for å jobbe med organisasjonsutviklingsprosjekter er krevende både for den enkelte ansatte og for organisasjonen som helhet, så er det svært viktig at fagpersonell får påvirke denne type endringsprosesser, påpeker Bjaalid som mener at det er viktig at alle stemmer må være representert i sykehusets ledelse for å sikre at organisasjonen utvikler seg i en god retning.

– Det er nok helt nødvendig for at spriket mellom de som behandler og pleier pasienter, og de som administrerer og leder sykehus, ikke skal vokse seg enda større.

– Danmark og Sverige ser ut til å gå i retning av en mer tillitsbasert ledelse innenfor sykehussektoren. Dette kan være en modell som Norge bør følge etter, foreslår organisasjonspsykologen, nå en med doktorgrad i sykehusledelse.

Referanse:

Gunhild Bjaalid: «Et sic operatur? Effekten av organisatoriske endringer i sykehussektoren». Doktogradsavhandling ved Universitetet i Stavanger. 2018. Sammendrag.

Tekst: Karen Anne Okstad
Saken er også publisert på forskning.no