Som student fant Anne Svalastog ut hvordan å kombinere utdanning med barnefødsler. Som stipendiat utforsker hun slektsfosterhjem som en form for offentlig omsorg og ser på hvordan denne formen for fosterhjem oppleves av de involverte partene.
– Etter at jeg fullførte masteren i Sosialt arbeid i 2018 kjente jeg et savn av gangene på UiS og ikke minst det å kunne dykke ned i forskningstemaer igjen. Da stillingen som stipendiat ble offentliggjort, visste jeg at dette var en stilling jeg måtte søke på. Så da var det gjort. Jeg begynte ph.d.-utdanningen første mai i 2019, forteller Anne med rolig, sindig stemme.
Barnevernpedagog og masterutdanningen til Anne Svalastog ble begge utsatt ett år på grunn av fødselspermisjoner. Noe som resulterte i at oppgavene til både bachelor og masteren ble skrevet med en ettåring uten barnehageplass.
– At min mann hadde utvidet pappa-permisjon var nok en avgjørende faktor. Det hadde helt sikkert vært mer praktisk å unngå å høyne tidsbegrensningen ytterligere, men man kan jo ikke planlegge alt. Vet ikke om dette gjenspeiler min naivitet om at jeg mener ting ordner seg på et vis uansett, og min evne til å stupe ut i ting uten helt å fatte rekkevidden av konsekvensene. Det er vel litt sånn jeg tenker om ph.d.-prosjektet mitt også. Det vil helt sikkert gå bra til slutt selv om jeg ikke helt aner rekkevidden av det jeg har startet på. Heldigvis har livet vist meg at det meste går bra med en løsningsfokusert innstilling. Til tross for dette er jeg bestemt på at jeg ikke skal ha en ettåring på armen når jeg skriver ferdig oppgaven min denne gang, sier hun og ler hjertelig.
Slektsfosterhjem-brytningsfeltet mellom privat og offentlig omsorg
Svalastog forsker på fosterhjemsplasseringer i slekt, hvor hun utforsker slektsfosterhjem som en form for offentlig omsorg, og hvordan barn, foreldre og fosterforeldre opplever slektsfosterhjem. Hun ser også på kontakten med barneverntjenesten som følge av det å bo i, ha barn i, eller det å være et slektsfosterhjem. Studien har et kvalitativt design hvor det vil bli foretatt individuelle intervjuer med barna, foreldre og fosterforeldre.
– Gjennom mitt tidligere arbeid i barneverntjenesten, hvor jeg jobbet i seksjon for oppfølging av barn og ungdom på plasseringstiltak, hadde jeg allerede kjennskap til fosterhjemsomsorgen. Her begynte den første gryende nysgjerrigheten om å se nærmere på brytningsfeltet mellom privat og offentlig omsorg. Jeg ønsker også å se på ulike forståelser fra barn, deres foreldre og fosterforeldre når familiære roller fordreies? forklarer hun.
Anne Svalastog vil se på hvordan barna opplever det når deres søsken, tante/onkel eller besteforeldre, settes til foresatte-rollen. I tillegg ønsker hun at studiet skal svare på hvilken rolle kontaktpersonen spiller i barnevernet gjennom den oppfølgingskontakten som utløses gjennom vedtaksfestet avtale gjort i Fylkesnemnda. Tilsvarende spørsmål dukker også opp for både foreldrene og fosterforeldrene. Hva skjer når alle parter er i slekt, og et offentlig organ kommer inn som et kontrollerende element som (kan) styre familierelasjonene?
Målet for studiet
Målet for studiet er med andre ord å frembringe kunnskap om barns, foreldre og fosterforeldre forståelse og opplevelse av å være en del av en slektsplassering i brytning mellom privat og offentlig omsorg.
– Jeg ønsker å frembringe økt kunnskap om slektsplasseringer som forskningsfelt, både slektsplasseringer forstått og erfart av de involverte selv, men også hvilken rolle barnevernets kontakt betyr i slike plasseringer. Ønsket er at studiet kan si noe om hvordan den utøvende praksis fungerer i dag, og hva slags utfordringer og muligheter som finnes. Videre ønsker jeg at studiet kan frembringe dybdekunnskap om hvordan slektsfosterhjem og barneverntjenestens involvering i familien erfares fra flere perspektiv, både fra barn i slektsfosterhjem, deres foreldre og fosterforeldre. Det kan i seg selv bidra til en mer helhetlig forståelse av fenomenet slektsfosterhjem, sier Anne.
Fremdriften så langt og veien videre
Forskningsprosjektet er nå godkjent og Svalastog driver fortiden med å planlegge hvordan hun skal innhente data gjennom intervjuer med fosterbarn, deres foreldre og fosterforeldre.
Som stipendiat må man også gjennomføre doktorgradsemner som skal til sammen utgjør 30 studiepoeng. I tillegg inneholder den fireårige stipendiatstillingen 25% pliktarbeid i form av undervisning.
– Jeg underviser på barnevernpedagogstudiet, samt har seminarer. I tillegg følger jeg barnevernstudenter i praksis, og så veileder jeg 3.klasse barnevernstudenter i bacheloroppgaveskriving, forklarer Anne.
Svalastog synes det er fint å komme i kontakt med studentene og være sammen med dem. Det gjør at arbeidsoppgavene blir varierte og hun lærer mye. Veien fremover vil innebære artikkelskriving som skal publiseres i nasjonale og internasjonale tidsskrift. I tillegg vil Anne få muligheten til å presentere forskningen sin på konferanser. – Det blir spennende, sier hun.
Førsteamanuensis Hulda Mjøll Gunnarsdottir er Anne Svalastog sin hovedveileder. Hun er også barnevernspedagog og sitter på mye kompetanse på flere felt.
– Huldas jobb er å veilede meg på veien mot ferdig doktorgrad og målet er at jeg skal skinner på disputasdagen. Jeg føler meg svært privilegert over å ha så mye kompetanse rundt meg. Hulda og jeg er en god match og vi utgjør et godt team, sier Anne.
Anne på privaten
Anne fremstår som en «varm, sindig, ned på jorden» type menneske, med et balansert fokus på jobb, fritid og familie.
– Men barna kommer uansett først, sier hun med en koselig Telemarks dialekt.
Svalastog er opprinnelig fra Nissedal i Telemark. Hun flyttet til Sandnes i 2012, er gift med en rogalending og er mor til tre barn på 9, 6 og 2 år. Klokken ti på åtte om morgenen setter hun seg på el-sykkelen utenfor huset sitt på Håbafjell og sykler til Ullandhaug. På ettermiddager, i ukedagene og frem til ni på kvelden, er det full fokus på hjem og familie. Etter at barna er i seng er det igjen tid for en ny jobb-økt. Helgene prøver hun derimot å skjerme sånn at hun kan få litt personlig påfyll og en pustepause fra stipendiat oppgavene. Da synes hun det er godt å komme seg ut i skog og mark og når snøen legger seg drar familien ofte opp i fjellet for å gå på ski.
– I helgene, når stillheten legger seg over huset, nyter jeg også de kortet stundene hvor jeg kan sette meg ned i sofaen med et interiørblad og en kopp kaffe og drømme og planlegge oppussingsprosjekter for huset mitt, sier hun.
Anne er sosial og elsker sammenkomster med venner. Hun har derimot høye målsettinger og krav til seg selv.
– Jeg er et ja-menneske og må av og til begrenses av mennesker som bryr seg om meg. Det å dykke ned i samtale-analyser om barnevernfeltet og samfunnsaktuelle temaer generelt står høyt på listen, gjerne over en kaffe eller et glass vin, forteller hun.
Svalastog er inderlig takknemlig for at hun har fått muligheten til å jobbe på et fagfelt som engasjerer henne.
– Du må ikke fremstille meg som noe supermenneske. Jeg er bare så utrolig heldig som får lov til å jobbe med det som virkelig opptar meg, og stipendiatrollen er faktisk utrolig praktisk å kombinere med barn og familie, sier hun og smiler fornøyd.
Fordelen med en stipendiatstilling er at du har en fleksibel hverdag.
– Du må likevel ha en god porsjon stamina og være villig til å stå i krevende prosesser dersom du skal greie å gjennomføre. Dessuten er det viktig at du er i stand til å trø ut av komfortsonen og at du kjenner på en iver etter å lære nye ting, konkluderer hun.
Tekst og foto: Nina Skarpsno Heide
Først publisert 04.02.2020