Slavemarkedet var et av verdens største da det ble stengt av britene i 1873. Imperiehistoriker Jonas Fossli Gjersø forteller at rundt 20.000 slaver ble importert til Zanzibar hvert år, mens opp mot 400.000 årlig døde under marsjen mot markedet.
Imperiehistoriker og førsteamanuensis i historie ved UiS, Jonas Fossli Gjersø, er intervjuet av BBC i anledning 150-årsdagen for stengingen av slavemarkedet som lå på øygruppen Zanzibar i dagens Tanzania,. Han forteller at avslørende rapporter om grusomhetene til slavefangerne, fra blant andre den skotske oppdagelsesreisende David Livingstone, var viktige årsaker for engasjementet mot slavehandelen og stengingen.
– Livingstone rapporterte hjem om slavefangere som myrdet spedbarn dersom mødrene ikke holdt følge med slavekaravanen, som drepte menn med øks fordi de hadde satt seg ned, og som gjennomførte kastrasjoner og andre lemlestelser, forteller Gjersø.
Lang kamp
Tidlig på 1800-tallet fikk man slutt på den atlantiske og vestafrikanske slavehandelen. Men den østafrikanske, sentrert rundt Zanzibar som var et senter for krydderhandelen, fortsatte å blomstre.
Oman, en ledende sjøfartsnasjon i regionen, hadde kolonisert Zanzibar i 1698 og innført langdistanse karavanehandel til Øst Afrika. Omanske handelsmenn slo seg ned i Zanzibar for å drive slavehandel og plantasjedrift.
På 1820-tallet ble øya et sentrum for verdens produksjon av kryddernellik. Denne plantasjeøkonomien var det viktigste for etterspørselen etter slaver fra kontinentet de neste 50 årene.
Britene gjorde tidlige forsøk på å stanse handelen også i øst, men uten like gode resultater.
I 1845 fikk de forhandlet fram en traktat som tok sikte på å forby slavehandelen fra Zanzibar til den arabiske halvøy, men som tillot intern slavehandel mellom kysten og øygruppen Zanzibar, Pemba og Mafia. Traktaten reduserte volumet på handelen, men smuglere kunne enkelt omgå de få fregattene som patruljerte den lange kystlinjen.
Oppdagelsesreisende
Men på begynnelsen av 1800-tallet kom europeiske oppdagelsesreisende til Afrika. Misjonærer og utforskere rapporterte flittig hjem om sine observasjoner til et Afrika-hungrig lesende publikum. David Livingstone ble den mest berømte av dem. Da han i 1871 ble meldt savnet, startet den amerikanske journalisten Henry Morton Stanley en leteaksjon. Etter lang tids leting traff han på Livingstone i en landsby ved Tanganyikasjøen. Stanleys ord ved møtet; «Dr. Livingstone, formoder jeg?» er et av verdens mest berømte sitat.
Stanley klarte imidlertid ikke å overtale Livingstone til å reise med ham hjem til Storbritannia. Livingstone døde to år senere og etter hans eget ønske ble hjertet hans begravd i Afrika, mens resten av hans jordiske levninger ble brakt til England og begravd i Westminster Abbey i London.
– Livingstones appell for avskaffelse av slavehandelen, med metaforen om «å lege verdens åpne sår», vant fram i den britiske offentligheten. Sultanen av Zanzibar ble tvunget til å signere en avtale mot slavehandelen under ultimatumet: «Din signatur eller krig», forteller Gjersø.
Ikke bare humanitære motiv
Historikeren påpeker at det ikke bare var humanitære grunner til at britene ville avskaffe slaveriet. En annen viktig grunn var britenes store engasjement i regionen. Slavehandel og slaveri førte nemlig til avfolking av store landområder og fall i handelsaktivitet og skatteinngang.
– Viktoriatidens briter brukte også avskaffelsen av slaveriet for å rettferdiggjøre opprettholdelsen og ekspansjonen av det britiske imperiet: Man hersket jo fordi det ikke bare var i britenes, men i menneskehetens interesse, sier han.
Tekst: Elin Nyberg