Utsira – natur og kultur langt vest havet

Først publisert i Frå Haug ok Heidni nr 3 2019
Av: Linn Lillian Eikje Ramberg

Utsira er et kjerneområde for kystlynghei og er på Miljøverndepartementets liste over verneverdige kulturlandskap i Norge. De beitede lyngheiene er et vesentlig element i landskapet i dag og har nok vært det i enda større grad bakover i tid.

Utsira har form som en sommerfugl, med et eid som går tvers over øya i retning nord-sør. Her er havn i Nordevågen og i Sørevågen. Hovedveien på Utsira går i eidet mellom de to havnene og er ca. 2 km lang. Både øst og vest for eidet er det utmarksområder. Her finnes turstier man kan følge. Gjør man det, kan man oppleve et fantastisk landskap, forrevet og med bratte knauser, omkranset av himmelen og havet. I disse områdene er også mange kulturminner bevart, og flere av dem er skiltet og kan sees langs stiene.

Totalt er det registrert ca. 70 automatisk fredede kulturminner på Utsira. Disse består blant annet av en steinalderboplass, hustufter og gårdsanlegg fra folkevandrings- og vikingetiden, nausttufter og båtopptrekk, gravrøyser, bygdeborg og måkehus.

Vest på øya er det to turløyper. Den ene er Nordsjøløypa på 1,5 km, og den andre er det som kalles Vikingløypa. Dette er en sti på ca. 3,5 km. Har det regnet i det siste, kan man med fordel sko seg godt.

 Turløypa i Austmarka er også ca. 3,5 km og går delvis som sti, delvis følger den anleggsveien til vind- og hydrogenanlegget nordøst på øya. Også for denne løypa anbefales godt fottøy for strekninger hvor man ikke går på anlagt vei.

Jeg vil her presentere et utvalg av det øya har å by på. Utsiras kulturminner, naturopplevelser og historiske vitnesbyrd er varierte, og man kan tilpasse turens lengde og vanskelighetsgrad med hva man ønsker å oppleve.

Steinalderboplassen

Steinalderboplassen på Austrheim er fra ca. 8000 f.Kr. Den ligger på en strandterrasse godt i ly mellom knausene. Boplassen er spesiell fordi grunnflaten består av en hellelegning som trolig har vært et gulv. Denne kan helt eller delvis ha vært dekket av et tak. Vanligvis har boplasser fra eldre steinalder noen karakteristiske trekk, som f.eks. at de er plassert på veldrenert grunn, i le og med nærhet til minst en god havn. Gjenstandene pleier å ligge innenfor et funnareal på 10-50 kvm, oftest fordelt på en til to konsentrasjoner. Boplassene har vanligvis vært benyttet av en liten gruppe mennesker som en familie eller et jaktlag, i et samfunn preget av stor mobilitet, sesongvariasjon og sesongforflytning.

Boplassen på Utsira er ikke strandbunden, men ligger lenger fra sjøen enn det som var vanlig, og den skiller seg fra andre steinalderboplasser ved investeringen som er nedlagt i tilretteleggingen av bo- og arbeids­ flaten. Oppholdet har derfor   trolig vært langvarig. Arbeidsflaten er også større, hvilket kan bety at flere mennesker bodde her, eller at det ble bedrevet flere ulike aktiviteter. Gjenstandene som er funnet, antyder likevel samme erverv som på andre boplasser. I dag står det oppført et informasjonsskilt på stedet, og man kan skimte steiner som inngikk i det hellelagte golvet/området.

Tufter fra folkevandringstid og vikingtid

Den mest karakteristiske kulturminnetypen fra Utsira er de mange tuftene og gårdsanleggene fra jernalderen. Hele 38 tufter er kjent, og i tillegg finnes gardfar, innhegninger og rydningsrøyser. Mellom 1929 og 1933 undersøkte Jan Petersen, daværende direktør ved Stavanger Museum, 14 hustufter, to gravhauger og en rydningsrøys. Åtte av tuftene var bebodd i folkevandrings­ tid, to av dem også i vikingtid.  De fire siste tuftene var i bruk mellom 600 og 1300 e.Kr. Hele seks av tuftene fra folkevandringstid ligger på øyas sørvestre del (Vikingløypa).
Gjenstander funnet i husene fra folkevandringstid er knyttet til fiske, tekstilarbeid og mat, hvilket tyder på at fiske ikke overraskende var en viktig ressurs, og at man holdt seg med sauer. Husene er vesentlig mindre enn samtidige hus på fastlandet og består kun av ett enkelt rom og ett ildsted. Også ildstedene hadde en annen form enn de man kjenner fra Jæren, med kantsatte heller på sidene og en helle i bunnen. Ingen av huse­ ne har spor etter skillevegger, og det er lite sannsynlig at husene har rom­ met både mennesker og dyr under samme tak, slik det ellers var vanlig i folkevandringstid.

Petersen skriver om tuftene: «Karakteren av denne bosetning fra folkevandringstiden må sies å være overordentlig merkelig. Disse små hustufter som for største delen ligger oppe i trange bergkløfter bare med utsynet mot havet, ofte så for­ underlig skjult og alltid slik at man ingensteds har kunnet se fra det ene hus til det neste. Og i alminnelighet er her ingen muligheter for dyrkning omkring.»

Hustuftene fra merovingertid, vikingtid og middelalder ligger mer spredt i nord, sør og i Austmarka. Disse husene har vært omgitt av jord som trolig har vært dyrket. Tuftene er større enn de fra folkevandrings­ tid, og to av husene har også mer enn ett rom. Også gjenstandsfunnene endrer seg.  Flere gjenstander er laget av kleberstein; som kar, vevlodd/­ tyngder, fiskesøkker og spinnehjul. Det er funnet mye keramikk og også noe myrmalm, men få gjenstander av jern.

Bygdeborg og loshytte

På Børje, det høyeste punktet i Austmarka, ligger restene av en bygde­borg fra folkevandringstid. Bygdeborger lå gjerne på fjellknauser som var bratte på sidene, slik at de var vanskelig tilgjengelige. På Børje er det kun mulig å komme opp på den nordøstre siden. Her er det rester etter to murer som skulle legge ytterligere hinder for en enkel adkomst. Fra borgen var det god utsikt til alle kanter. Denne utsikten har nok også vært årsaken til at det ble bygget en loshytte på borgplatået. Konkurranselosing har vært en viktig næring på Utsira fra 1600-tallet og fram til losstasjonen på Utsira ble nedlagt i 1982. Alle losene i et område skulle konkurrere om å lose skipene som ønsket det. Den første som kom fram til fartøyet, fikk losingen. Det var derfor viktig å ha godt utsyn og få øye på skipene så tidlig som mulig. I begynnelsen var det fritt frem for hvem som helst å påta seg slike oppdrag, men i en nyordning fra 1720 måtte man ha lospatent.  Dette ble gitt etter praktiske prøver og muntlig eksaminasjon. Det ble da vanlig at yrket gikk igjen innen enkelte familier, da kunnskapsoverføring mellom generasjonene var eneste måte å oppnå den lokale, praktiske kunnskapen som krevdes.

Fyret

På Utsira står det to fyrtårn - såkalte tvillingfyr. Lysviddene til fyrtårnene langs kysten skulle gå over i hverandre uten at det oppsto noen mørke partier mellom dem Men de måtte ikke ligge for nær hverandre slik at de ble forvekslet. For å sikre seg dette ble det enkelte steder bygget flere fyr ved siden av hverandre på samme sted. Tvillingfyrene på Utsira er det eneste tilfellet der begge fyrtårnene ble bygget innen samme fyrområde, og er det eneste gjenværende tvillingfyret i landet i dag. Fyrene ble tent 15. august 1844. I 1890 ble tvillingfyret slukket, og man kjøpte nytt linseverk til det andre fyret. I 2004 avbemannet man også det gjenstå­ ende fyret og slukket linsen. Linseverket som ble laget i Paris i 1890 er fortsatt i bruk ved spesielle anledninger. 15. august i 2019 var fyrtårnene 175 år, og i den forbindelse har man fått lov til å la lykta være tent i to år, til øyboernes store glede.

Måkehus

Frem til 1945 fanget man måker på Utsira i såkalte måkehus. Primært gjorde man bruk av fjærene til dyner og puter. En dyne inneholdt fjær fra mellom 80 og 100 måker. I trange ti­ der kunne man også fange måker for matens skyld. Måkehusene har stein­ bygde vegger, ca. 1 m høye og er ca. 4 x 3 m i ytre mål. Oppå steinkassen er det lagt en ramme med stokker på tvers. På bunnen ble det lagt mat som åte. Når fuglene først var kommet ned mellom stokkene, kom de ikke opp igjen. Utsira er det eneste stedet slike måkehus er kjent.
Det er registrert ca. 60 måkehus på øya og to av dem er restaurert, en langs Nordsjøløypa og en øst for Nordevågen. Det finnes også en måkefangstutstilling på Utsira fyrstasjon. Forøvrig har Utsira mange sjarmerende gamle trehus, koselige miljøer og moderne gatekunst. Har man en ledig dag og kunne tenke seg en lærerik og allsidig tur ut i havgapet, med historisk påfyll og mye natur, anbefales en tur til Utsira på det varmeste.