Gullgubbene fra Hauge og løkens makt

Skrevet av professor Sigmund Oehrl ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Hjemførelsen 

Et høydepunkt på Arkeologiske museum, UiS i 2022 var utstillingen Rikssamling og statsbygging. Slaget ved Hafrsfjord på 800-tallet er allment anerkjent som en avgjørende begivenhet i samlingen av det norske riket under én hersker. I 2022 ble 1150-årsjubileet, det såkalte Rikssamlingsjubileet, feiret med markeringer på Avaldsnes og ikke minst i Hafrsfjord, som er det historiske stedet for slaget. Som en del av markeringen hadde museet laget den midlertidige utstillingen, som fokuserte på den lange prosessen fra de første regionale kongedømmene i merovingertiden, gjennom slaget ved Hafrsfjord og det tidlige norske riket i vikingtiden, til en veletablerte statsorganisasjon i høymiddelalderen. I denne sammenhengen, for å illustrere utviklingen og dannelsen av maktsentra i Stavangerregionen før vikingtiden, ble det presentert et særlig viktig funn i utstillingen: Gullgubbene fra Hauge. 

Ifølge arkeologen Gabriel Gustafson, som først presenterte funnet i år 1900, ble gullgubbene funnet i 1897 på Hauge i Klepp, ikke langt fra Krosshaug, en svært rik kvinnegrav fra folkevandringstida. De 16 gullfoliene med åtte ulike stempelavtrykk, viser alle samme motiv: En mann og en kvinne står ansikt til ansikt og berører hverandre med hendene. Disse 16 eksemplarene er de eneste gullgubbene funnet i Rogaland, og var betraktet som så viktige og vakre at de ble brukt som Arkeologisk museum i Stavangers logo frem til 2009, da museet ble del av Universitetet i Stavanger. I 2022 kunne dette viktige funnet, for første gang på 120 år, presenteres i sin helhet på Arkeologisk museum, UiS (fig. 1). 

De skandinaviske gullgubbene: Kontekst og tolkning 

Gullgubber er svært små pregede gullblikk, knapt større enn en fingernegl. De er kun funnet i Skandinavia, med om lag 3600 stykker fra 50 plasser (fig. 2). De fleste er funnet i Danmark, og over 2600 er fra Sorte Muld på Bornholm. Andre viktige funnsteder er for eksempel Gudme på Fyn og Uppåkra i Skåne. Det finns relativt få funn fra Norge, omkring 50 stykker fra en håndfull ulike steder, blant annet fra Borg i Lofoten. Gullgubber kommer hovedsakelig fra såkalte maktsentra, ofte fra store hallbygninger, som også hadde funksjon som kultbygninger. Her ble gullblikkene lagt ned i forbindelse med ritualer. Gullgubbene har muligens vært brukt fra folkevandringstid til vikingtid, men hovedsakelig i merovingertid. 

De vanligste motivene på gullblikkene er menn med kaftan-liknende kappe og kvinner med kjole og kåpe, som holder staver og drikkekar i hendene. Krigere med våpen og dyrefigurer er veldig sjeldne. De gullgubbene som viser et menneskepar, sannsynligvis et par som omfavner hverandre, er spesielt vanlige. Motivet er satt i sammenheng med den norrøne mytetradisjonen, og fremfor alt tolkes det som ekteskapet mellom fruktbarhetsguden Freyr og jotunkvinnen Gerðr. Ikke før på 1200-tallet beretter både Snorri Sturlusson (i sin Gylfaginning) og Edda-diktet Skírnismál utførlig om denne myten. Hvor gammel myten faktisk er, vet vi imidlertid ikke, og derfor er denne vanlige tolkningen egentlig ganske usikker. Kanskje er det mer sannsynlig at det handler om det gamle gudeparet (og søskenparet) Freyja og Freyr. Ideen om ekteskapet mellom tvillingsøsknene og kjærlighets- eller fruktbarhetsgudene Freyja og Freyr ser ut til å være eldre. 

I de store hallebygningene kan gullgubbene ha blitt brukt som en slags offerpenger eller tempelvaluta, slik som romerske votivplater med gudebilder ble brukt i templer i Romerriket. Noen forskere har til og med vist til mulige ikonografiske paralleller mellom de skandinaviske gullgubbene og romerske votivplater. Figurer med en stav eller kølle tilsvarer representasjoner av Jupiter med septer og Hercules med sin kølle. Gullgubber som fremstiller menn eller kvinner, med drikkehorn som renner over, kan sammenlignes med romerske guder og gudinner med overflødighetshornet som man ofte kan se på votivplatene. På bakgrunn av de vanlige funnsammenhengene av gullgubbene i såkalte sentralplasser og deres sannsynlige funksjon som tempelpenger, er det ganske sannsynlig at det fantes et sentralt makt- og kultsted i Hauge, i Krosshaug/Tinghaug området, kanskje til og med en hallbygning hvor gullblikkene ble lagt ned.

Hauge-motivet og dets vikingtidige paralleller 

Det spesielle med ikonografien på gullgubbene fra Hauge er at kvinnen holder en stav i hånden som minner om en plante (fig. 3). Den beskrives som stav, vifte, kvist, eller generelt som en slags plante. Kvinner med en slik plante i hendene forekommer i ulike kunstverk fra vikingtida.  

Et flott eksempel er en del av et seletøy (en såkalt mankestol) fra den rike kammergraven i Mammen i Midtjylland fra 900-tallet. Mankestolen er rikt dekorert med gullplater, som blant annet viser en fremstilling av en kvinne med lang kjole og en plante i hendene (fig. 4). Planten har en lang stengel med blader som stikker ut og henger ned fra toppen, og en knoll eller blomsterløk nederst på stengelen. Selv de små hårene fra roten er synlige. Planten ser ut som en løk eller en purreløk. På et steinkors fra øya Man i Irskesjøen, også datert til 900-tallet, vises en kvinne med lang kjole og langt hår som holder en plante i hånden. Planten har lang stengel, blader som henger ned fra toppen og hår fra roten (fig. 5). Dette er åpenbart samme motiv som på gullgubbene fra Hauge, og høyst sannsynlig også samme plante. Gullgubbene er minst 200 år eldre enn Mammen-funnet og steinkorset. Likevel er den samme løksymbolikken til stede. 

Løkens makt – den litterære tradisjonen 

Gullgubbene fra Hauge fremstiller altså et kjærestepar med en løkplante. Hvorfor? For å forstå motivet må man vite at løk ikke er hvilken som helst plante, men ble ansett for å ha ekstraordinære krefter. Det er mange ideer knyttet til planter av løkslekten (allium) i ulike kulturer fra antikken til moderne tid. To  hovedområder kan identifiseres. For det første tilhører planter av løkslekten de viktigste verneobjektene (apotropaia) av alle. De ble brukt til å avverge demoner og tjente som vern mot ondsinnede krefter og sykdommer av alle slag. Den populære oppfatningen om at hvitløk avverger vampyrer, også nevnt i Bram Stokers roman Dracula fra 1897, hører hjemme her, og har opphav i gamle tradisjoner. For det andre er disse plantene assosiert med seksualitet, potens og fruktbarhet. 

Disse idekompleksene er spesielt godt dokumentert i den norrøne litteraturen hvor plantene betegnes som laukr, det vil si "løk". Ingen annen plante er så ofte nevnt i gamle norrøne kilder som laukr, som åpenbart spilte en svært viktig rolle i Norden. I gammel norrøn medisin og legekunst kjennes "løk" som et middel mot gift og skadelige stoffer av alle slag, en oppfatning som kan spores tilbake til den kjente antikke legen Pedanios Dioscorides i det første århundre e.Kr. I flere norrøne tekster brukes "løk" som vidundermat, og den kan holde en person i live i lang tid uten annen føde.

Det finnes også mange bevis på bruk av "løk" for å fremme kvinnelig fertilitet og stimulere libido hos begge kjønn. I berettelsen Vǫlsa þáttr i Flateyjarbók (1300-tallet) inngår en avkuttet hestepenis, kalt Vǫlsi, som ble tilberedt og konservert med ʻløk og linʼ. Den ble brukt som et kultobjekt, og til og med dyrket som en slags gud.  

Troen på løkens makt er forankret i mytologiske ideer. I Edda-diktet Vǫluspá, som trolig er fra rundt år 1000, er det den "grønne løken" som er den første planten som vokser på den nye jorden etter verdens undergang. Løken er et symbol på evig tilbakekomst og livets seier. I Edda-diktet Sigrdrífumál (sannsynligvis fra 1100-tallet) lærer valkyrien Sigrdrífa helten Sigurðr bruk av "løk" som vernemiddel mot forgiftede drikker. Ideene om løken går også over i den kristne tradisjonen. I Pétrsdrápa, en skaldisk lovsang fra 1300-tallet til apostelen Peter, står det at lovsangsdiktet er "vidt belagt med livets løk". 

Løk-runer 

At planter av løkslekten hadde en spesiell betydning i Norden allerede før vikingtid og middelalder, fremgår av mange runeinnskrifter, særlig på gullbrakteater fra folkevandringstid. Ofte kan man se sekvensen lÈuKÈ· (og variasjoner derav), som betyr laukar, altså "løk" (fig. 6).

På disse gullamulettene hadde ordet en avvergende effekt. Det finnes flere magiske ord på brakteatene, som burde gi krefter til den som hadde amuletten på seg, beskytte vedkommende og avverge det onde. Et eksempel er gullbrakteaten fra Skrydstrup i Sønderjylland, der løk-ordet ikke bare er plassert ved siden av det magiske ordet alu og en gudefigur som overvinner et rovdyr, men også ved siden av en hjort som står på to slanger. Dette er et gammelt regenerasjonssymbol fra antikken, som ble adoptert i kristen tradisjon og knyttet til oppstandelsen av de døde (fig. 7).  

Det finnes også innskrifter på brakteater (fig. 8) og andre gjenstander fra denne perioden som repeterer "løk-runen" flere ganger. Et eksempel er kjøttkniven eller skraperen fra Gjersvik i Hordaland fra 300-400-tallet. Runetegnet hadde ikke bare en fonetisk verdi, men også et navn og en tilsvarende begreps- eller symbolverdi. Den fonetiske verdien til runen l var /l/ og symbolverdien var laukar. Man kan tenke seg at slike rekker av løk-runer hadde en magisk funksjon. 

Et eksempel på at løken spilte en rolle i seksuelle sammenhenger allerede i merovingertiden, er fibulaen fra Bülach i Sveits. Den kommer fra en alemannisk kvinnegrav, og viser en runeinnskrift på baksiden. En mulig lesning er: "Du, min kjæreste, omfavne meg, løk, løk!". Det passer bra til Hauge-motivet, og lyder som en fin overskrift for gullgubbene. Dessverre er lesningen og tolkningen til Bülach innskriften ganske usikker. 

Hauge-gubbenes spesielle betydning 

I den norrøne litteraturen er løk-planter knyttet til medisin, fruktbarhet og seksualitet, og representerer mytisk regenerasjonsmakt. I eldre perioder er det runeinnskrifter som dokumenterer  den spesielle og magiske betydningen av "løk" i Norden. Denne forståelsen passer godt med motivet av kjæresteparet på gullgubbene fra Hauge. Men hvem er paret? Kan løkmotivet være til hjelp i tolkningen? Egentlig ikke. Vi vet ikke om gullgubbene fremstiller guder eller mennesker. Er det gudeparet Freyja og Freyr, med løken som symbol for deres makt over fruktbarheten? Eller er det to mennesker som gifter seg og gjennomfører et bryllupsritual, der kvinnen eller mannen overrekker en løkplante? 

I tolkningen må også gulgubbenes funksjon tas med i betraktning. Gullgubbene er høyst sannsynlig offergaver. Man kan tenke seg at folk la ned gullblikkene ut fra en motivasjon om økt fruktbarhet, for eksempel i forbindelse med et bryllup. I så fall kan figurene være de tilbedte fruktbarhetsgudene og deres attributt og insignum: Den mytiske potensplanten. Eller er menneskeparet som utfører bryllupsritualet selv avbildet for å øke seksuell lyst og fruktbarhet? Det vet vi ikke. Problemet er at ikonografien til gullgubbene ikke er så detaljert og variert. Det finnes verken mange attributter eller narrative figurgrupper som kan vise at det handler om spesielle guder eller mytologiske hendelser og berettelser. Dette forskes det fortsatt på, og det finnes ulike tolkninger. Kanskje var det vanlig i merovingertiden å gi en løkplante i bryllupsgave, slik ektefolk i dag mottar en blomsterbukett? Vi kan bare gjette betydningen av slike bilder og prøve å nærme oss en tolkning, ved hjelp av de få arkeologiske, kunstneriske og litterære puslespillbitene vi har. Mye forblir i mørket. Men det er det som gjør jernalderikonografi så spennende.

Gullgubbene fra Hauge. Foto: Annette Græslid Øvrelid, Arkeologisk museum, UiS

En ting kan imidlertid sies: Selv om parmotivet dukker svært hyppig opp på gullgubber i hele Skandinavia, er løkplanten i parets hender kun kjent fra Hauge (samt tre til fire eksemplarer som blir oppbevart på Nasjonalmuseet i København, men sannsynligvis stammer fra Norge, kanskje Hauge-området). Det ser altså ut til at kjæresteparet med løken representerer en særnorsk variant av parmotivet, som kan antyde at spesielle tros-, bryllups- og fruktbarhetsritualer faktisk ble utført på Jæren i merovingertiden. 

Videre lesning:

Ved Zentrum für Baltische und Skandinavische Archäologie (Senter for baltisk og skandinavisk arkeologi) i Schleswig, Tyskland, har et internasjonalt, tverrfaglig forskningsprosjekt for å studere gullgubbene pågått siden 2016. Les mer her.

Til Frá haug ok heiðni-startside

Litteratur:

Alexandra Pesch / Michaela Helmbrecht (eds.), Gold foil figures in focus. A Scandinavian find group and related objects and images from ancient and medieval Europe. Schriften des Museums für Archäologie Schloss Gottorf, Ergänzungsreihe 14 (München 2019).

Elna Siv Kristoffersen / Marianne Nitter / Einar Solheim Pedersen (eds.), Et Akropolis på Jæren? Tinghaugplatået gjennom jernalderen. AmS-Varia 55 (Stavanger 2014).

Wilhelm Heizmann, Die Formelwörter der Goldbrakteaten. I: Wilhem Heizmann / Morten Axboe (eds.), Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit – Auswertung und Neufunde. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, Ergänzungsband 40 (Berlin, New York 2011), s. 525-601.

Gabriel Gustafson, Et fund af figurerede guldplader. I: Aarsberetning 1899, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, 1900, s. 86-95.