Stavanger domkirke

Denne artikkelen utgis på nytt i forbindelse med Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger sitt 50-årsjubileum og byens 900-årsjubileum. Artikkelen ble først trykket i Stavanger kommune sitt festskrift "St. Svithun-domen: fire artikler om domkirkens arkitektur og historie", i forbindelse med byens 850-årsjubileum i 1975. Siden den gang har det blitt forsket mye på hvem som har laget kunsten i Domkirken, se blant annet forskningsartikkelen "Anders Lauritsen Smith – barokkens store mester?" av blant andre konservator Hilde Alette Smestad Moore, Lise Chantrier Aasen og Anne Ytterdal.

Mens man med sikkerhet kan fastslå at Stavanger bispedømme ble utskilt fra Bergen bispedømme omkring 1125, så har det vært uvisst når kirkebygget ble påbegynt. Det siste forsøk på en datering er gjort av arkitekt Gerhard Fischer som kjenner kirken best. Han kom i sin bok om kirken fra 1964 frem til det samme resultat som Macody Lund i sitt verk "Ad quadratum" fra 1919, nemlig at skipets eldste deler, veggene mot øst og vest, antakelig skriver seg fra tiden omkring, kanskje før år 1100. Antakelsen at det før opprettelsen av bispesetet var arbeide i gang på en tidligere kirke kan også forklare hvorfor domkirken mangler tverrskip, slik en katedral skal ha. 

Kirken ble fullført under biskop Reinald. I 1128 fikk han rike gaver til byggingen av kong Sigurd Jorsalfarer for å vie ham på tross av kirkeloven. Kirken fikk tredelt skip. Mot vest reiste seg et tårn og koret ble rektangulært med rett avslutning mot øst og med krypt. Vi kjenner ikke noen av de håndverkere som sto for reisningen av kirken, men under denne tidlige fase i norsk steinarkitektur må vi gå ut fra at samtlige ledende håndverker, murere og steinhoggere, har vært innkalt utenfra her i Stavanger utvilsomt fra England. Det er den anglonormanniske stil vi møter i de to inngangsportalene mot nord og syd med sine avsmalnende ledd innover i murens tykkelse, sine siksakbånd, foldekapiteler og forsenkete stjerner i gavlene. Skipets indre med sine fem par pilarer har sine opprinnelige vindusåpninger bevart intakt over sideskipene. De er smalest midt i murlivet, et trekk som peker i retning av Sentral-Europa, nærmere bestemt Rhinen. Sideskipenes vindusåpninger skriver seg fra restaureringen i 1867. På hver side av den relativt smale korbuen var der åpninger i muren til et lektorium, dvs. en sangtribune, som må ha dekket øvre del av korbueåpningen ut mot skipet. Disse to rundbuete åpningene sto helt frem til korbuenes utvidelse under restaureringen i 1860-årene. Pilarenes kapiteler viser en stor variasjon i de dekorative motiver. De fleste er såkalte pute-, terning­ og viftekapiteler, og en del er utstyrt med fantastiske hoder og figurmotiver. Av spesiell interesse er utsmykningen av en av pilarene ved sydportalen, kirkens opprinnelige hovedinngang. Dens merkelige og rike kapitel er utstyrt med relieffer som er meget nær beslektet med tilsvarende skulptur i krypten fra ca. 1120 i katedralen i Canterbury. En griff med en liten djevel i nebbet, to vingete drager med sammenflettede haler, en heks med fuglenebb som rider på en kentaur. På et hjørne titter et kronet hode frem over to drager mens midtfigurene, en skrevende Satan, er ødelagt. 

Av spesiell interesse er kapitelet på pilarens annen side mot sideskipet. Det passer ikke riktig inn på plassen, er tydelig hogd for en bredere søyle, og dekkplaten passer heller ikke til kapitelblokken. Hverken platen eller kapitelet er hogd til dette stedet og skulpturens karakter er en helt annen enn ellers i kirken. Den er utpreget lombardisk, men materialet, kleber, er norsk. Spørsmålet er om ikke disse to detaljene er hogd i Bergen hvor vi finner flere spor av italiensk innflytelse i første del av 1100-årene da den norske kirke var underlagt erkebiskopen i Lund. Kapitelet fremstiller ifølge Anders Bugge to frelsessymboler: på den ene side Aron som fører syndebukken frem for Guds ansikt, på den annen troens seierrike kamp med djevelen i skikkelse av en brølende løve. Mellom disse grupper ser vi kunnskapens tre og slangen i Paradiset. På kapitelet rett overfor er avbildet brennofferværen og slaktofferbukken i overensstemmelse med 3. Mosebok 16,5 ff. hvor vi finner beretningen om syndebukken. En svensk hypotese om at "syndebukk-kapitelet" har sine motiver fra de førkristne forestillinger om verdens undergang, Ragnarok , tar ikke hensyn til de to dyrehodene på sydveggens kapitel som jo synes å bevise at Bugges tolkning er riktig. 

I 1272 var det bybrann i Stavanger, og kirken strøk med. Det var nå større behov for plass til den voksende geistlighet. Man nøyde seg ikke med en mindre utvidelse, men rev resolutt ned restene av koret og tårnet og anla et nytt høygotisk kor med en lengde på over to tredjedeler av kirkens skip. Tårnet, hvor birkebeinerhøvdingen Einar Kongsmåg hadde søkt tilflukt 1205 under baglernes angrep på byen, ble erstattet med en forhall like bred som hovedskipet. Åpningen mellom forhallen og skipet ble utvidet slik at lyset kunne flomme inn i det nokså mørke romanske skipet fra det nye store vestvinduet. Arbeidet med kirkens gjenreisning ble fullført under den myndige og stridbare biskop Arne og var i alt vesentlig avsluttet før år 1300. Det nye høygotiske kor er et meget selvstendig byggverk som på en rekke punkter avviker fra det vanlige skjema. Kirken fikk nå to tårn og utsmykket front mot øst, stikk imot praksis ved høygotiske katedraler. Veggflaten er oppløst i rammeverk, nisjer, krabbe- og korsblomstprydede gavler, rosettvinduer osv. Det rike midtpartiet er fint fremhevet og samlet ved de enkle flatene på sidetårnene. Bispeinngangen er også et høygotisk mesterverk med sin rike innramning og faste komposisjon hvor høye fialer binder vindu og portal sammen. 

Den romanske krypten ble beholdt, men fikk nye spissbuete vindusåpninger. På grunn av krypten ble korets gulv liggende betydelig høyere enn skipets. Hvelvribbene springer ut fra lave pillebunter som hviler på veggkonsoller. Både konsollene og kapitelene er smykket med det rikeste gotiske løvverk. Fargespor på hvelvenes sluttsteiner forteller at disse detaljer engang har vært rødmalt og forgylt. Blant biskop Arnes menn er nevnt både en maler, Klemet pentur, og en steinhogger, Torkel grjotsvein. Den sistnevnte har sannsynligvis vært en nordmann. Noe av det vakreste i koret er vel vinløvsranken på nordveggens trappegelender, samt den todelte, spissbuete "piscina" på sydveggen med Magnus Lagabøters portretthode. På buen over døren til nordre sakresti er gjengitt hans to sønner, Eirik som kong og Håkon som hertug. I hjørnene mellom skip og kor er der innklemt små åttekantete tårn det nordre med trapp opp over hvelvene og opprinnelig også ned til krypten. Ser man nøye etter oppdager man at alle hvelvribbene har en knekk i høyde med vinduenes kapiteler. Vinduene har dessuten innsatt et 60 cm høyt loddrett stykke mellom kapitelet og selve buen. Det er således tydelig at byggeplanen er blitt endret etter at de veggfaste hvelvspringene alt var murt inn. Årsakene til denne endringen kan ha vært både ønsket om mere lys og ønsket om å gi kirken en lang, sammenhengende takflate. Korets vinduer har vært smykket med glassmalerier, men intet er bevart. Alt vi vet er at det for vel 200 år siden ennå sto gjengitt en biskop i en av østvinduets rundeler. 

Av middelalderens inventar er bare bevart døpefontens skål, alterkalkens nodus og deler av en engelsk bispekåpe fra ca. 1500 med gjengivelse av kirkens vernehelgen St. Svithun. 

Fra kirkens gulv er bevart 22 middelalderske gravsteiner med den karakteristiske trapesform. Bare to av steinene har innskrifter som kan leses, og de er nå stillet opp i våpenhuset. Den eldste og største av dem er fra ca. 1350 og er lagt over Håkon på Reve, som døde 1304. Den andre har ligget over biskop Botolf Asbjørnssons grav fra 1380. 

Kirkens forfatning ved inngangen til nyere tid var ytterst miserabel. I sin klage til kongen fra 1556 skrev biskop Jon Guttormsson at kirken "gaar stor fald paa, oc falder snartt ned, uden den faar Hielp mett dett første". 

To år senere ble kirkens 5 klokker tatt ned for å fraktes til København, men skipet forliste utenfor Håstein der navnet Klokkeskjær ennå minner om begivenheten. Det eneste bevarte av 1500-årenes inventar i kirken er den tyskfødte Peter Reimers' portrett fra 1589 av biskop Jørgen Erikssøn. Det hang opprinnelig over hans grav ved den øverste pilar på sørsiden, men har nå. fått sin endelige plass ved siden av bispeinngangen. 

I løpet av 1600-årene fikk domkirken stadig nytt inventar; prekestol, stolestader, pulpiturer, epitafier, lysekroner, glassmalerier, altersølv,  lysestaker,  klokker  og  messeklær.  Skipets interiør ble dominert av embetsmennenes og de ledende familiers pulpiturer, og i koret ble vinduene etter hvert tildekket av svære epitafier. Det meste av 1600-årenes inventar forsvant ved restaureringen i forrige århundre. Det bevarte er å finne enten i Stavanger Museum eller i kirken. Det var så vidt det lyktes å redde bilthugger Anders Smiths prekestol fra 1658. Det er det praktfulleste stykke billedhoggerkunst i barokk vi har i Norge. På prekestoldøren og under stolens billedfelter finner vi givernes navn og våpen. Det er borgere som alle hadde en eller annen tilknytning til kirken og som rimeligvis har bekostet stolen. På døren finner vi Fides og Caritas (Troen og Kjærligheten), på oppgangen skapelsesberetningen og syndefallet, mens stolen har relieffer av bebudelsen, hyrdene på marken, hyrdenes tilbedelse, kongenes tilbedelse, omskjærelsen og flukten til Egypten. Sokkelfeltene viser Justitia med vekt og sverd, Caritas med to barn og Fides med kors. Karyatidene mellom feltene symboliserer de kristelig dyder. Selve stolen bæres av Samson. Den svære himlingen med sitt mylder av figurer, engler med pinselsredskaper, apostler og profeter, den krones av den triumferende Kristus. 

Foruten prekestolen lyktes det å bevare fem av Anders Smiths epitafier i kirken. Eldst er epitafiet over borgermester Søfren Pederssøn Godtzen og familie fra 1660. Det henger på vestveggen i nordre sideskip, men hadde opprinnelig sin plass over familiegraven på det tilsvarende sted i søndre sideskip. Også epitafienes malerier er utført av Anders Smith. Han var både maler og bilthugger. Epitafiet over biskop Marcus Humble og familie ved siden av oppgangen til prekestolen er skåret 1661, mens lektor Biermanns epitafium på den tilsvarende plass mot nord er fra 1664. Her er skildret parallellfremstillinger fra det gamle og det nye testamente. Epitafiene over pastor Søfren Frantzøn fra 1674 og biskop Christian Tausan fra 1678 med sine familier viser bruskbarokkens overgang til en mere klassiserende barokkstil. Disse to epitafiene tilskrives vanligvis også Anders Smith. Men det er et spørsmål om de er utført av en annen kunstner. Vi vet at samtidig med Anders Smith arbeidet Peter bilthugger i Stavanger. Foruten den tidligere nevnte alterkalken er av kirkens gamle sølv bevart en sognebudskalk i renessanse fra ca. 1620, en oblateske fra 1638 av Stavanger-gullsmeden Hans Ryse, to prektige lysestaker i barokk fra 1747 av Bergens ledende gullsmed Jens Kahrs samt døpefatet fra 1742 av Stavanger-gullsmeden Albert Sinch. Det er også han som 1746 laget tårnspirenes vindfløyer.  Fra det opprinnelige orgelpulpituret har kirken fått tilbake et felt fra ca. 1650 med profeten Jeremias, nå opphengt i dåpssakristiet. 

Resultatet av den restaurering av kirken som ble satt i gang 1867 har ettertiden beklaget fordi den fjernet så mye av det som fortalte om tiden etter middelalderen, og "skylden" legges vanligvis på den utførende arkitekt Fr. von der Lippe. En gjennomgåelse av restaureringssakens dokumenter gjør det imidlertid klart at prinsippene for istandsettelsen både var godkjent av de antikvariske myndigheter og i full overensstemmelse med datidens tenkemåte. Man både ønsket og trodde det var mulig å føre kirken tilbake til sitt "opprinnelige" utseende. Plan om restaurering kom frem allerede 1841, og tre år senere oppnevnte formannskapet en kommisjon for kirkens reparasjon. Det er ikke urimelig å anta at tanken om en restaurering første gang er fremsatt for kirkens myndigheter av den tyskfødte arkitekt Heinrich Schirmer, som besøkte Stavanger april 1841. Hans medarbeider ved restaureringen av Trondheims dom­kirke, Georg F. Hanstein, kom til Stavanger 1843 og leverte sin foresatte et høyst fantasifullt restaureringsprosjekt som bl.a. forutsatte hele kirken ombygget i gotikk. I 1855 vedtok bystyret å anmode arkitekt Hans Kaas i Bergen om å levere restaureringsplan, det var han som 1852 leverte tegningene til Frue kirke i Stavanger, men det ble arkitekt A. F. W. von Hanna i Kristiania som 1856 fikk og utførte oppdraget. 

Kirkeloven av 1851 påbød at kirkene skulle gi plass til 1/5 av menighetene, og byen måtte derfor bygge ny kirke. Restaureringen måtte utstå inntil Petri-kirken kunne tas i bruk 1867. De antikvariske myndigheter var ikke tilfreds med von Hannas plan og heller ikke von der Lippes reviderte plan fikk bifall. Etter at denne var blitt omarbeidet på flere viktige punkter, kom arbeidet i gang, og kirken var ferdig til bruk igjen 1869. 

Sideskipene var blitt forhøyet, og både innvendig og utvendig var skipets vegger påført en tykk sementpuss. Korbuen var utvidet og krypten tatt i bruk som fyrrom. Alle gamle gravplater og kister ble fjernet, og tegltaket ble erstattet med et svart skifertak. Det gamle orgelet ble erstattet med et nytt, og vinduene fikk en moderne tysk erstatning for glassmalerier. Takstolen i skipet ble gjort åpen, og hele innredningen i våpenhuset ble fornyet. 1871 ble også korets ytre restaurert, og det var von der Lippes kontorist, snekker Ole Fredrik Knudsen, som påtok seg steinhoggerarbeidet. Han var egentlig skips-snekker med gallions­figurer som spesiale. De stereotype hoder under østvinduet er hans verk. 

Ved påbud fra Kristian V ble Stavanger bispestol i 1685 flyttet til Kristiansand. I samband med feiringen av byens og kirkens 800 års jubileum i 1925 ble Stavanger bispestol gjenopprettet, og denne begivenhet skapte stor interesse for domkirken. Utflyttede Stavanger-folk i Amerika sendte store donasjoner til utsmykning av kirken, og borgere i Stavanger skjenket midler til bl.a. klokkespill og nytt orgel. Disse gaver førte til en ny gjennomgripende restaurering i årene 1939–42. Av inventar fra jubileumsåret kan nevnes en ny bispestol og lysekroner og lampetter etter tegning av Emanuel Vigeland. 

I 1957 fikk korets østvindu glassmalerier med motiver fra sentrale begivenheter i det nye testamente. De er utført av maleren Victor Sparre og er en gave fra Stavanger Sparekasse. Østfrontens nisjer fikk 1962 statuer av St. Katarina, St. Birgitta, St. Svithun og St. Vincent. De er utført av billedhogger Stinius Fredriksen. 

Som byen så dens kirke. Gjennom motgang og medgang har domkirken delt byens skjebne, men til enhver tid har borgernes vilje til å pryde sin kirke kommet til uttrykk. Med en dypere forståelse for aldersverdier har den siste istandsettelsen utvilsomt vært en berikelse for Stavanger domkirke - et av Norges vakreste middelalderske gudshus.