Et salig avløp. Piscinaen i Stavanger domkirke.

Helt framme i koret i Stavanger domkirke, på høyre side mot sør, er det noe som de fleste har sett, men kanskje ikke lagt merke til likevel. Nisjen i veggen blir kanskje oversett fordi kongehodet som henger over, fanger blikket og blir oftere trukket fram i fortellingen om domkirken. Men det er noe helt spesielt med den nisjen. Det er på tide å kaste lys over piscinaen.

Etter 10 år med restaureringsarbeider fremstår Stavanger domkirke mer praktfull enn noen gang. Flere fagfelt har jobbet sammen for å tilbakeføre, konservere, restaurere og oppgradere bygningen. Samtidig er det innhentet funn, prøver og informasjon om bygningen og området den står på som kan forskes på og analyseres i årene som kommer. Ser vi bakover i tid har domkirken endret seg i form og i størrelse, i stilistisk uttrykk og i forhold til inventar og interiør. Dagens katedral er både et verdifullt monument fra middelalderen samtidig som vår tidsepoke får sette sitt preg på den. Gjennom århundrene vil det derfor alltid være noe som går tapt eller som helt naturlig fases ut av bruk fordi det foretas endringer og justeringer som er bedre tilpasset den tiden vi lever i. 

Stavangerpiscinaen 

Stavanger domkirke er blant Norges best bevarte middelalderkirker, men fremstår likevel som noe annet i dag enn i sin opprinnelse for 900 år siden. Ikke bare har arkitekturen endret seg over tid, men generasjoner av mennesker har gjennom århundrene forholdt seg til kirken på forskjellige måter, sett i lys av hvordan religion har påvirket samfunnet og samfunnet har blitt endret gjennom historien. Det var særlig i overgangsperioden fra katolisisme til protestantisme at det ble foretatt store endringer i interiøret. Innredning og gjenstander som naturlig tilhørte den katolske kirkens trosutøvelse og liturgi ble endret og fjernet for å tilpasses den lutherske tanken. Det er derfor lite av domkirkens interiør fra middelalderen som har overlevd. Sidekapeller, korstaller, altertavler, skap, og paneler finnes det ingenting igjen av. Når det gjelder liturgisk utstyr som ble brukt i forbindelse med feiring av messe, slik som kalk, paten og ciborium, monstranser, lysestaker, antemensaler og altertekstiler, så er mer eller mindre alt forsvunnet. Noen få gjenstander ble likevel tatt vare på. Det finnes en bispekåpe fra 1400-tallet med en framstilling av St. Svithun brodert på ryggstykket. Kåpen var et liturgisk plagg som tilhørte biskopembetet, men vi vet ikke hvem av biskopene i senmiddelalderen den ble laget til. Kåpen er i dag utstilt i MUST sin jubileumsutstilling. 

I den reformerte domkirken fortsatte heldigvis bruken av døpefonten fra 1200-tallet siden dåpsritualet var et av sakramentene som ble videreført. Den var også kanskje for stor og tung til at det var bryet verd å fjerne helt. I stedet ble den gradvis flyttet fra vestenden av skipet til den østlige delen, nærmere koret. I overgangsperioden fra katolisisme til protestantisme og i århundrene etterpå, er det kanskje ikke så rart at inventaret i domkirken er blitt fjernet eller oversett fordi den dypere betydning og funksjon har endret seg over tid, eller er blitt overflødig. Piscinaen er et slikt element. 

Piscina er latin og kommer fra ordet piscis og betyr fisk eller fiskedam, en cisterne eller en kum. Av og til blir ordet sacrarium benyttet. Ordene picina og sacrarium henviser sammen til at dette er et hellig sted som assosieres med vann, væsker eller det å vaske noe. Men i sin enkleste form er piscinaen et avløp. Det var her biskopene og prestene vasket hendene sine etter å ha delt sakramentene. Her ble vannet etter dåpen hellet ut, og her ble asken etter røkelseskarene møysommelig blandet med vann og deretter tømt ned i kummen. Det som skiller piscinaen fra andre kummer og avløp er at den transporterer oppbrukt – men fremdeles hellig avfall – til et trygt og sikkert sted ned i hellig grunn. 

Til tross for flere runder med konserverings- og restaureringsarbeider i domkirkens kor gjennom årenes løp, og ikke minst de arkeologiske utgravingene i koret i 1968, så har piscinaen forblitt urørt. Som et arkitektonisk element i Stavanger domkirkes søndre korvegg er den blitt både oversett og glemt, sett i lys av den viktige praktiske og religiøse funksjonen som den skulle ivareta. I norsk sammenheng er den nesten uten sidestykke med sine praktfulle, doble spissbuer helhetlig utført i kleberstein, med utskårede rosetter og bladverk, og en midtstøyle av marmor. Bare Nidarosdomen kan vise til piscinaer av en slik kvalitet. Stavangerpiscinaen er plassert, slik de skal, i korets sørvegg til høyre for døren inn til søndre tårn. Over de doble spissbuene troner han som i den senere tid har fått noe mer oppmerksomhet: et kongehode i kleberstein som sannsynligvis fremstiller Magnus Lagabøte. 

Nybygg og gotikk 

Det var flere branner i Stavanger gjennom middelalderen som ødela deler av byen og som også skadet domkirken. Brannen i 1272 er den mest kjente fordi de historiske kildene, Diplomatarium Norvegicum og de islandske annaler, tidfester hendelsen og omtaler brannen. Det har så langt vært enighet om at det gotiske koret må ha vært bygget etter 1272. Avlatsbrevene fra biskopene i erkebispedømmet som ble utstedt til de som oppsøkte kirken og hjalp den i etterkant av brannen er velkjente. Det er sannsynlig at det har vært flere ødeleggende branner i byen som også skadet domkirken før året 1272 og ny forskning viser at koret må ha vært bygget før den omtalte brannen. 

Piscinaen ble samtidig en del av den arkitektoniske utsmykkingen av rommet selv om den stilistisk har mer til felles med 1200-tallets siste del. Kongehodet av kleberstein fikk også sin plass, men dette kan ha blitt montert inn i veggen på et senere tidspunkt etter Magnus Lagabøtes død i 1280. Det nye koret ble utformet i en mer moderne stil med spissbuer og krysshvelv. Skipets eldre, normanniske arkitektur med romanske søyler og runde buer forble uendret og fikk stå i kontrast til det nye.  

Plasseringen av piscinaen i korveggen mot sør var på ingen måte tilfeldig. Gjennom kirkehistorien, over hele den østlige og vestlige kristenheten, spilte himmelretningene en vesentlig rolle i plassering og posisjonering av kirkebygning, arkitektoniske detaljer og interiør. Øst-vest aksen er velkjent. Koret i middelalderens kirker var og er bygningens mest sentrale rom, med høyalteret som det absolutte midtpunkt mot øst, en hellig akse mellom himmel og jord. Fra alteret ble det hellige kommunisert ved bønn og tilbedelse gjennom de faste liturgiske handlingene. Her var sakramentene helt sentrale, med nattverden som det viktigste. Menigheten hadde kun adgang til skipet i vestdelen av kirkebygningen samtidig som at den samme øst-vest aksen delte rommet i en kvinnedel mot nord og en mannsdel mot sør. Inne i koret, hvor menigheten ikke hadde adgang, var sørveggen en refleksjon av det hellige øst, ikke en motsetning slik som vest. Det er her at piscinaen kommer inn som et viktig element, men da særlig i etterkant av de rituelle handlingene som tilhørte gudstjenesten. Piscinaen i sør reflekterte de hellige handlingene, som gjennom messe og tidebønn ble kommunisert fra alteret.  

Utsteinpiscinaen 

Utstein klosterkirke har en nisjepiscina, slik som domkirken og med tilsvarende plassering i søndre korvegg. Denne er mer beskjedent utformet selv om gotikken også her er gjennomgående i klosterets arkitektur. Piscinaen på Utstein er på mange måter stavangerpiscinaens rake motsetning i sin påfallende enkelhet uten spissbue eller rosetter. Nisjen er utført i kleberstein med en nærmest trekantet, eller spisskantet, fasong som står i kontrast til alle de andre vinduene og åpningene i klosterkirkens skip og kor. Det fremstår som om utsteinpiscinaen skulle skille seg ut fra resten av kirkerommets arkitektur, uten at vi helt kan si hvorfor. 

Til forskjell fra piscinaen i Stavanger domkirke er det på Utstein ingen antydning til å ha vært en kum med avløp i nisjen. Antakelig har det vært plassert et kar på hyllen som etter endt «vaskeritual» kunne løftes bort og tømmes ut på et bestemt sted, i hellig grunn. Vi kan med stor sikkerhet si at de fleste middelalderkirkene, enten de var bygget i stein eller i tre, hadde en ordning inne i koret for å vaske hender og gjenstander benyttet i liturgien hvor det brukte vannet måtte bæres ut og tømmes på et bestemt sted innenfor kirkegårdens murer. Flere av steinkirkene fra middelalderen har en eller annen form for nisje i korveggen i området nær alteret. Slike nisjer hadde forskjellige funksjoner for eksempel til oppbevaring av gjenstander til bruk under gudstjenesten. Alle kirker hadde ikke nødvendigvis en innfelt piscina, men kunne ha en frittstående struktur eller søyle nær eller inntil veggen. Med unntak av Stavanger og Utstein er det kun åtte mindre steinkirker fra middelalderen i Rogaland som har mer eller mindre bevarte og originale murer i koret og hvor det kan finnes spor etter en piscina. En ordning for vasking av liturgisk utstyr ville selvfølgelig ha vært til stede. 

Innviet og uinnviet 

Avløp er stort sett ikke noe vi vanligvis forbinder med det som er vakkert. Snarere tvert imot. Avløpet er åpningen ned til kloakken og assosieres med ubehagelig lukt og smitte. I en mytologisk kontekst forbindes avløp med det underjordiske og det farlige. Avfall og kloakk er nærmest synonymt med rotter og bakterier, men likevel er vi og samfunnet avhengige av at systemet finnes og fungerer. Piscinaens funksjon og nødvendighet i en kirkebygning handler derimot om forholdet mellom det som er innenfor og det som er utenfor, mellom det innviede og det uinnviede, mellom det sakrale og det profane. Kirkegården, kirkebygningen, og særlig koret, peker tilbake til Det gamle testamentet og Moseloven hvor hellig sted var et konkret område som var separat og innviet. Tabernakelet som jødefolket transporterte med seg gjennom ørkenen i førti år på vandring er erkeeksempelet på dette forholdet mellom innviet og uinnviet. Tabernakelet både var det motsatte og representerte det motsatte av Sinaiørkenen og alt annet utenfor. I den profane sfæren var alt det andre som tilhørte verden, både av det onde og av det gode. Med innføringen av kristendommen og påfølgende kirkebyggingsperiode i tidlig norsk middelalder fulgte derfor ritualer som helt konkret satte fysiske skiller mellom det som var hellig og det som ikke var hellig etter mal fra Bibelen. 

I middelalderens katolske samfunn ble kirkebyggene, kirkegårdene og murene rundt rituelt innviet slik at de til sammen utgjorde et avgrenset og hellig område. Det er i denne konteksten vi må forstå piscinaens funksjon. Materie, væsker, vann – helliget gjennom de kirkelige handlinger kunne derfor ikke profaneres, dvs. gjøres urent. Det måtte håndteres med forsiktighet og avhendes med ærbødighet innenfor denne sfæren. Piscinaen var derfor kirkens løsning på sakral avfallshåndtering. Kum og avløp førte helliget avfall gjennom kirkeveggen, ned til innviet kirkegrunn under koret og krypten. 

Frem i lyset 

Ved innføringen av protestantismen ble kirkens syn endret på det som ble betraktet som mer eller mindre hellig. Den teologiske tilnærmingen til sakramenter, liturgi og ritualer ble i stor grad forenklet, og i denne prosessen ble derfor piscinaen overflødig. I århundrene etterpå ble piscinaens betydning og funksjon stadig mer diffus til tross for sin bestandighet og ikke minst praktfulle utforming. I arkitektonisk og metaforisk forstand er Stavanger domkirkes piscina en åpenbar refleksjon av forholdet mellom himmel og jord. De gotiske buene peker mot himmelen og kummene med avløp leder til jorden. Det er derfor ingen tvil om at Stavangers biskoper i middelalderen var helt på høyden med den universelle kirken i hvordan man håndterte det hellige i tråd med de kristne dogmene. Stavangerpiscinaen er et klart uttrykk for dette.