På slutten av utgravningssesongen 2024 gjennomførte Arkeologisk museum undersøkelser på Svadberg i Årdal. Undersøkelsene skulle vise seg å gi oss en stor overraskelse!
Av Volker Demuth, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.
Om lokaliteten og utgravningens forløp
Lokaliteten ligger omtrent 50 meter fra våningshuset på gården Skadberg, som ble bygd på 1700-tallet. Gården ligger på en terrasse, høyt nok over Storelvens flodnivå, og med god oversikt over Ålgardsfjorden, som bare er 600 meter unna. Ifølge utskiftingskartet fra 1871 lå her et gammelt klyngetun med mange forhistoriske gravminner rundt, som tyder på at gården har vært i bruk siden forhistorisk tid. Langs med fjellskråningen, hvor bonden ville bygge traktorvei, var det ifølge utskiftingskartet imidlertid utmark, brukt som beite. Dette lovet gode bevaringsforhold, imidlertid fremstod beliggenheten som lite aktuelt for bosetning, ikke minst på grunn av faren for steinras fra den bratte fjellsiden.
Da vi gikk i gang med å fjerne gress og matjord på lokaliteten, viste det seg at stratigrafien var forholdsvis komplisert. Rett under vegetasjonen fant vi stedvis større mengder trekull, mens den sterile grusen med entydige arkeologiske strukturer lå under et tilnærmet 0,5 meters tykt lag med matjord. Vi gikk varsomt frem og fjernet i første omgang bare vegetasjonen og inntil 20 cm matjord med gravemaskin, og fortsatte med å rense flaten med krafse. Ved dette arbeidet viste det seg plutselig noe metallisk i den brune jorden – vi stoppet grovarbeidet med en gang og tok i bruk finere verktøy. Først trodde vi at det lå moderne skrap, kobbertråd eller noe lignende, i undergrunnen, men snart ble det klart at vi hadde funnet noe uvanlig. Tydeligvis lå det her flere armringer av sølv, noen glatte og noen tvinnede, som er kjente former fra vikingtiden!
Slike skatte- eller depotfunn av sølvgjenstander er ikke helt uvanlig i Norge, men nesten alle slike funn er enten gjort tilfeldig ved jordarbeid for mange tiår siden eller etter søk med metalldetektor og har sjeldent en god vitenskapelig kontekst.
Funnstedet
Det viste seg snart at funnstedet for sølvringene lå innenfor et område med mange stolpehull og et stort ildsted – restene av et hus fra vikingtiden. Etter at utgravningsfeltet var renset, kunne vi rekonstruere huset ganske godt og det ble klart at skatten tilsynelatende var gjemt under sengebrisken langs veggene i langhuset. Veggene var godt markerte med mindre stolpehull, mens de takbærende stolper av en grindkonstruksjon var kraftige og hvilte i steinskodde stolpehull, som minnet om punktfundamenter. Inngangen var uført med flere elementer som minnet om et vindfang. Sentralt i langhuset var en stor grue, hvor vi fant brente bein, sannsynligvis rester etter måltidene som beboere av huset spiste. Også andre husholdningsredskap ble funnet, som fragmenter av kokepotter laget av kleberstein, et spinnehjul og et vevlodd. Vi har altså spor etter tekstilhåndverk og matlaging, sysler som kan knyttes til arbeid som antageligvis ble primært utført av kvinner. Alt dette kan fortelle oss mye om hverdagslivet i vikingtiden, noe som i liten grad er belyst av sagalitteraturen eller andre skriftlige kilder. Disse er skrevet ned mange århundrer etter vikingtiden og stort sett med fokus på de «store mennenes» historie, mens de arkeologiske funnene og strukturene forteller om tilsynelatende helt vanlige mennesker. På Skadberg var disse menneskene riktignok personer med forholdsvis høy status. De bodde i et hus som målte omtrent 5,5 x 15 meter og hadde sølv til overs, som de kunne gjemme i huset. Beliggenheten av dette huset fremstår for oss imidlertid noe merkelig. Huset ligger rett ved fjellskråningen, i et område hvor det kan rase ned stein. Men kanskje var risikovurderingen en annen i vikingtiden enn i dag?
Hva fant sted på Skadberg i vikingtiden?
Ved all entusiasmen over «huset med sølvfunnet» glemte vi imidlertid ikke de merkelige trekullflekkene, som lå omtrent 20 meter sørvest for det stolpebygde vikingtidshuset. Også der måtte vi rense nøye med krafse og graveskje, for å finne ut hva disse strukturene var. Etter opprensingen viste seg rester av tre små bygninger, hvorav minst to hadde tydelige ildsteder eller ovner som var bygd opp av stein og leire.
Ettersom vi ikke fant stolpehull, må disse bygningene ha vært konstruert på en annen måte. Muligvis var dette laftete bygninger, som hvilte på syllsteiner? I så fall var husene konstruert av trevirke og de må ha brent, for å etterlate seg massive, inntil 20 cm tykke brannlag. I et av husene fant vi til og med rester av forkullede gulvplanker og en rekke spiker og nagler i jern, sannsynligvis fra kister eller andre typer møbler. Innenfor brannlaget var også forkullet trevirke, som minnet om resten av et trespann. Den største overraskelsen var imidlertid en godt bevart hengelås, som lå på gulvet i dette småhuset! Hengelåser av denne typen er det blitt funnet et fåtall av i Norge. Fra Østlandet kjenner vi tre stykker som er ganske likt konstruert og i Eigersund kommune ble det funnet fragmenter av en hengelås, som kan være av samme type. Alle disse funnene er blitt gjort for mange år siden, uten at funnomstendighetene er godt dokumentert. De blir omtrentlig datert til vikingtid eller tidlig middelalder, men uten at det foreligger gode holdepunkter for å tidfeste disse mer nøyaktig. Her på Svadberg kan vi nå knytte hengelåsen til en ca. 3 x 4 meter stor bygning, hvor det åpenbart ble oppbevart noe av verdi. Vi fant noen brynesteiner, en jernkniv og et vektlodd i bly i restene av dette huset og har tatt mange prøver, som vi kommer å datere radiologisk. Når disse analysene er avsluttet, kan vi si mer nøyaktig hvor gammel hengelåsen er. Den er da sannsynligvis den best daterte hengelåsen i Norge og kanskje den eneste hvor vi kan rekonstruere bruksområdet med stor nøyaktighet. Det store spørsmålet blir da, om småhusene var samtidige med det stolpebygde huset med sølvskatten, eller om de representerer en senere fase i tidlig middelalder på gården Svadberg? Før vi kan svare på dette må vi avvente dateringene fra «huset med sølvet».
Sølvringene - den store overraskelsen
Sølvringene ble tatt ut i preparatet og ble trygt deponert på Arkeologisk museum inntil vi ble ferdige med utgravningene i felt. Når disse var avsluttet, ble preparatet tatt frem på konserveringslaboratoriet og gravd ut omhyggelig, mens vi tok en rekke prøver, som etter analysene kan fortelle oss mer om omstendighetene rundt nedgravingen av sølvringene. Vi hadde tatt et røntgenfoto, som viste oss at ringene lå tett sammen og oppreist i jorden, men vi kunne ikke fastslå hvor mange ringer det egentlig var.
Vi tippet på fire stykker, så overraskelsen var stor, når vi hadde gravd dem frem og det viste seg å være hele seks ringer! Tre av disse var enkelte glatte trådringer, mens de tre andre bestod av flere sølvtråder som var kunstferdig tvinnet sammen. Selv om ringene ikke er ferdig renset og konservert enda, glinser sølvet gjennom jordrestene. Det finnes ingen korrosjon på ringene, noe som tyder på at renhetsgraden av sølvet er høyt. Vi planlegger naturvitenskapelige analyser i fremtiden, som kanskje kan fortelle oss noe om opphavet av metallet.
Enda større ble overraskelsen imidlertid da det viste seg at to sølvmynter var bøyd rundt en av de tynne glatte armringene! Noe sånt er ikke blitt observert før. Selv om ringene og myntene ikke er ferdig renset og konservert enda, så minner myntene om arabiske sølvmynter, som på 800- og tidlig 900-tallet var den viktigste kilden til sølv i Norden. Etter avsluttet konservering kommer vi forhåpentligvis å kunne datere myntene og sølvringene mer nøyaktig.
Sammenfattende kan vi si at utgravingen ved Svadberg var et lykketreff for arkeologien. Her var undergrunnen helt urørt siden middelalderen, fordi området har vært beitemark. At vi fant en hel del artefakter i husene beror sannsynligvis på en ulykke for de fortidige beboere, som betydde at vi kunne grave dem fram. Forskningen på dette funnstedet har for så vidt bare begynt og når vi er ferdige med alle analysene kan vi fremover kaste nytt lys på livet i vikingtiden.