De små ting i Stavanger domkirke

Rundt omkring i verden, ikke minst i vår egen del av den, står kirkebygninger som mange gjerne vil se. 

De er vakre, de er gamle, noen av dem har røtter til tidlig kristentid.

Det er arkitektur, utsmykning, utstyr til bruk i gudstjenesten som vekker oppmerksomhet. Det er ikke å undres på, for det er gjennom århundrene skapt kunst og kunsthåndverk i kirkens tjeneste som umiddelbart taler til alle som har øyne å se med og sinn til å fatte. 

Meget av dette har kirkebyggene til felles med så mange andre gamle bygg, for det er ikke bare i kirkene det er skapt kunst. Vi har gamle slott, rådhus og borger som er vel verd et besøk når en vil fordype seg i minner og nyte vakre ting. 

Men kirkene har noe for seg selv. De er steder for menighetsgudstjeneste og rammer om den, og det har de vært gjennom århundrer. Det er denne funksjon som bestemmer kirkebygget. Der er teologi i det, og det er den vi skal søke i de skiftende tiders byggeskikk og stilkjensle. 

Det er i gudstjenesten kirkebygget fungerer; det er egentlig i den vi skal oppleve det. 

Har vi dette i minnet, kan vi likevel ha utbytte av en vandring gjennom kirkerommet også utenfor gudstjenesten. Ikke minst “de små ting” i det kan fortelle oss hvordan skiftende tider har forsøkt å forkynne Guds rike for slektene som kommer og går. En venn sa til meg om Stavanger-domen: Når jeg sitter nede i skipet og ser mot koret, da minner det meg om at jeg ennå er på jorden, men ser inn i himmelen. Jeg forstod hva han mente. Det tunge romanske skipet med de kraftige søylene virket trykkende på ham, mens korets lette høygotikk likefrem løftet sinnet oppad. Den opprinnelige kirken var jo i sin helhet romansk. Den var bygget i en tid hvor ennå tanken om kirken som en borg, et forsvarsverk, var levende. Og slik stod den med sitt lille lukkede tårn mot vest og med sine svære buer, søyler og hvelv. Det var etter en bybrann i slutten av 1200-tallet at den fikk sitt nye kor, det lyse, det himmelstrebende, som en anelse om den seirende kirke i evighetens morgen. Men vi skal holde oss i den gamle delen ennå en stund. 

Vi går inn fra sør gjennom den gamle kirkens hovedinngang. Enkelheten i det store rommet slår oss. Der er ikke meget av utsmykning. Sammenlignet med andre katedraler er domkirken vår meget beskjeden. Og likevel, så beskjeden den er, er den vidunderlig vakker. Enkelheten gir ro og høytid. Søylehodene er enkle, søylenes basis likeså, på et par unntagelser nær. Søylen til venstre når en går inn fra syd (den fjerde regnet fra koret), har et rikt utsmykket kapitel, syndefallskapitelet har det vært kalt. 

Ser vi det inne fra midtgangen, faller det i øynene at noe av relieffet er skadd. Det er ikke tilfeldig. Middelalderen var ikke redd for sterke billeder i et kirkehus, og kunstneren har her fremstillet mørkets fyrste selv, sittende i en høyst utekkelig stilling. Han venter sine disipler som på geitebukker, kosteskaft eller lignende transportmidler kommer fra øst og vest for å havne hos ham. Det skulle ingen være i tvil om hvor de endte som drev med trolldom og svartekunster! 

Men denne talen ble altså for hard for senere tider, og så kom meiselen i bruk. Resten av kapitelet har heldigvis fått være i fred. 

La oss gå ut i sideskipet og se på det derfra. Det sørøstre hjørne har fremstilling av en mann som blir overfalt av et udyr - det skal være en løve, men billedhoggeren har neppe sett et slikt dyr noen gang. Den glefser over mannens venstre skulder, og han synes redningsløst fortapt. Men ser en godt etter, oppdager en at han jager et sverd inn i utysket nedenfra. 

Nå kan løven i kristen symbolikk være dobbeltydig. Den kan bety “løven av Juda”, Kristus, men den kan også bety hans motstander djevelen som går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke, som det heter i 1. Peters brev. 

Bare fremstillingen som helhet kan gi oss tydningen. Og her er den klar. Det er troens kamp mot den onde fiende som fremstilles, og sverdet er Åndens sverd, som er Guds ord. Vi har for oss en preken om troens kamp, en strid som tydelig nok har vært kjent også for middelalderens kristne. 

Kapitelets midtfelt er ikke helt lett å tyde. Det ser ut til å fremstille et stort blad, men det er et hode oppe til høyre for “bladet”, og det hodet fortsetter i noe som ser ut som en trosse; det skal nok være en slangekropp. Det er kunnskapens tre fra paradis det dreier seg om. Sørvestre hjørne av kapitelet er lettere å tyde hvis en har bibelhistorien present. Det viser en mann som bærer en hue med to spisser, yppersteprestens hue, og han trekker en bukk fram etter skjegget. Det er Aron som fører fram syndebukken for å legge folkets synder på den og jage den ut i ørkenen der mørkemaktene hersker. Vender vi oss nå mot sør, ser vi en halvsøyle på ytterveggen. Dens kapitel bærer et hode av en vær og av en bukk. Det er brennofferværen og slaktofferbukken. Samler vi nå alle disse billedene til ett, så finner vi at de taler om synd og soning i den gamle pakt, kanskje med et nytestamentlig innslag, troens kamp. 

Dette er det som møter den kirkesøkende i den gamle katedral når han er på vei til den nye pakts tjeneste. Så tydelig kan billeder tale; det var ikke for ingen ting at de ble kalt lekfolkets bibel. 

La oss gå over til den tilsvarende søyle på nordsiden. Den ser så enkel ut at den ikke på noe vis fremhever seg. Og likevel, den har sin lille preken til oss, middelaldersk i sin form ganske visst, men høyst aktuell. Helt nede ved basis, under søylens veldige trykk, stikker det fram et hode. Et fantasidyr ville vi kalle det, for det ser ut som krysning av en torsk og en kalv. Figuren er slitt av sko som har hvilt seg på den, men i hovedtrekkene er den bevart. En slik krysning må være et helvetesavkom. Plasseringen av den under søylens press tyder også på det. Men ut av steinmassen strekker det seg to hender som griper utysket i ørene og holder fast! Det er allmaktens hender som tøyler det onde og setter grenser for dets spill. Mon ikke noen hver av oss i tunge stunder trenger å minnes om at Gud, som Kai Munk uttrykker det, kan tumle satan i skjekene sine? Jeg er iallfall blitt glad i denne merkelige lille middelalderpreken. 

 Det er ikke lett å rive seg løs fra dette rommet, men la oss likevel gå opp i koret. En hardhendt “restaurering” i 1860-årene har utvidet korbuen, ca. en meter til hver side. Sett fra en evangelisk gudstjenestes synspunkt er det ikke så galt, men arkitektonisk må det vel kalles en ulykke. 

Når koret ligger så høyt over skipets nivå, henger det sammen med at det opprinnelig har vært kryptkirke under det. Dette rommet for 1860-årene hardt med, og senere tider har ikke maktet å rette opp den framferden. Vi kan ikke begi oss der ned nå, men la oss håpe at det blir mulig om ikke altfor lenge. Kirken har god bruk for det lille kapell og andre rom som en kunne få der. 

Inntil videre får vi holde oss i koret. På grensen mellom det og skipet står døpefonten. Selve skålen er samtidig med koret, men foten er laget senere. Skålen er dekket av et sølvfat fra 1740-årne. Et vakkert arbeide, og sølv er det, selv om han som smidde det, het Sinch. Løfter vi det av, ser vi ned i den rommelige klebersteinsskålen. Den er beregnet til dåp ved hel neddykning. Det høres brutalt når en tenker på uoppvarmet kirke og kaldt vann vinters tid, men det minner tydelig om det som står i Romerbrevet: Vi ble begravet med Kristus ved dåpen til døden, forat, likesom Kristus er oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal vi også leve et nytt liv. Godt at det ikke er vannmengden som avgjør dåpens virkning. Den er den samme om vi døper ved overøsning. 

På nordsiden av koret, rett bak døpefonten, hever det seg en trappevange. Trappen leder til en vindeltrapp i nordre tårn, men vindeltrappen ble også ødelagt i 1860-årene. Det vi skal se på, er vinranken som pryder trappevangen. Den er hogd i bløt kleberstein og det med et mesterskap som er nesten utrolig. De spede rankene slynger seg helt fri fra steinmassen. Det hele er så lett og luftig at det formelig lever. Jeg kjenner få arbeider fra høygotikken som er så skjønne som dette gledens symbol. Det er de små ting vi er ute etter, men det kan ikke hindre at koret som helhet fanger blikk og tanker. Det taler til oss om himmelens lys og herlighet. Det lette buespill er som en lovsang, men den er, som all lovsang på jorden, ufullkommen. 

Da biskop Arne hadde bygd en stund på koret, oppdaget han at hvis han bygde det litt høyere enn planlagt, ville han få en lang linje i mønet fra vest mot øst. Så lot han sine bygningsmenn gi buene en liten knekk, og det har de gjort så fint at en knapt merker det før en ser godt etter eller blir gjort oppmerksom på det. Men det finnes altså ikke en eneste regelmessig bue på koret. På en av dem mot nordøst er bruddet likevel så markert at en har anbragt et hode der til pynt og til å kamuflere bruddet. Det er nå en meget gammel kunst å pynte på sine synder for å skjule dem, men virkningen er stadig den samme; de trer tydeligere fram. 

Også ellers har koret sine interessante detaljer. Korstolene er med vilje gjort enkle. En er ikke falt for fristelsen til å lage noe som kunne minne om middelalderens prakt. Det kan nok også henge sammen med at restaureringen ble gjort under krigen, og da fikk man som kjent “tage hvad man havde”. Det gjelder også alterarrangementet som er alt annet enn godt. Men vi har da flere middelalderminner. 

Rett sør for alterskranken har vi piscina, det betyr fiskedam, men det er en utslagsvask, det vil si ikke for hva som helst, men for det vann som var brukt ved sakramentforvaltningen. Det måtte ikke slåes ut som annet vaskevann, det hadde vært i forbindelse med det hellige, og så måtte det gå ned i viet grunn. Derfor er også piscina omgitt av en vakker ramme av søyler og buer, og den har på kjøpet kirkens eneste marmorsøyle. Den er ikke stor, men den er av Carara-marmor, det fineste man visste om. På veggen over piscina har vi et portrett-hode. Tradisjonen vil vite at det er Magnus Lagabøter som er portrettert, og det er visst ingen grunn til å dra det i tvil. 

Dersom dette er riktig, forestiller nok de to hodene ved inngangen til prestesakristiet hans to sønner, Erik, kalt prestehater, og hans bror Håkon med hertugkransen, senere Håkon V, Magnusson. Det er to ualminnelig levende portretter. 

Et verdifullt stykke er glassmaleriet i østvinduet. Det er fra 1957 og skapt av Victor Smith (Sparre). Man skal se det en solfylt vårdag før trærne har fått løv, da skinner det virkelig i all sin prakt. Men en ting er prakten, noe annet er forkynnelsen; og det er den kirken først og fremst legger vekt på. Og den dreier seg om de grunnleggende stykker av troen. Vi skal som menighet være takknemlig for det! 

Ennå kunne det være meget å tale om: Biskopens stol som Stavanger-håndverkere skjenket til gjenopprettelse av bispedømmet i 1925. Maleriet av Jørgen Erikssøn fra 1600-tallet, og epitafiene, skjønt de ikke egentlig kan sies å høre til de små ting. Men vi vil stanse ved prekestolen fra 1658. Den er ikke helt komplett. Under restaureringen i 1860-årene ble den flyttet fra sin opprinnelige plass ved andre søylen på nordsiden, regnet fra koret. Der sees ennå merker etter festet for baldakinen. Hadde den fått stå der, formoder jeg at man ikke hadde behøvd høyttaler på den. De gamle visste hva de gjorde. Nå er den presset opp i et hjørne, og det har latt seg gjøre ved å hogge vekk noe av en bue og fjerne enkelte ledd av prekestolen. I dag begriper man ikke at de kunne få seg til det, men - tidene skifter. Det sies endog at lederen for den restaurering helst ville ha kastet den ut. Det fikk han da heldigvis ikke til. 

Selv som den nå står, er den et umistelig kunstverk. Han som skapte den, Andrew Smith, var skotte og hadde lært kunsten i Nord-Tyskland. I praktfull barokk har han gjenskapt bibelhistorien fra skapelsen til flukten til Egypten langs selve prekestolen, mens baldakinen er full av symboler for Kristi lidelse og seier. Det er en hel billedbibel. Den må man gi seg tid med. Kunstnerens navn finnes ikke på hans verk, men helt anonym har han ikke villet være. Når vi står ved døren til trappen, ser vi på venstre side st. Peter med nøklene, det er meget alminnelig. Da skulle vi vente at vi på høyre side hadde st. Paulus med sverdet. Men han står der ikke, derimot st. Andreas (Andrew) med sitt kors, Skottlands skytshelgen. Så har kunstneren kunnet minne oss både om sitt fødeland og sitt navn! 

Vi kunne bli ved å gå og se, men kom heller igjen en dag når hele rommet lever i en gudstjeneste; da vil kan hende både de små og de store ting få munn og mæle og synge for deg den gamle lovsang: Soli Deo Gloria! Gud alene æren.