En annen virkelighet - utstillingen Fabelaktige dyr

Av Elna Siv Kristoffersen og Anja Mansrud fra Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

En utstilling med dyrene i fokus 

Arbeidet med utstillingen startet i 2016, da en liten gruppe forskere fikk en idé: Hva med å lage en utstilling der dyrene fikk hovedrollen istedenfor menneskene? Med utgangspunkt i sin egen forskning ønsket de å vise hvordan jernalderens myter, skikker og materielle kultur sentrerte omkring dyr.  

Gjennom hele jernalderen, fra slutten av romertiden og frem til vikingtid ble smykker, våpen, tekstiler og redskaper dekorert med mystiske dyre- og menneskemotiver. I ornamentikken oppheves langt på vei grensen mellom ulike biologiske arter, og flertydige og hybride figurer trer frem (Fig. 1).

Ikke bare dekor 

Ornamentikken var ikke bare dekor – motivene speiler den førkristne virkelighetsoppfatningen, og vitner om at forståelsen av verden, og grensene mellom dyr og mennesker, var vesensforskjellig fra vår egen. Vikingtidens myter forteller om åttebeinte hester og mennesker som kunne transformere seg til dyr, og vi finner bein av tamdyr, bjørneklør og rytterutstyr i gravene. Jernalderens mennesker hadde også en tettere relasjon med tamdyr, som de delte husene og landskapet med. Hestene var så betydningsfulle at de fikk egne graver, og det viktigste dyret i skapelsesmytologien var ei ku.  

Et sentralt spørsmål i arbeidet med utstillingen var hva slike skikker og praksiser kunne fortelle om synet på dyr, og forholdet mellom dyr og mennesker i jernalderen. Men også hvordan dyrene og relasjonen til dem spilte en rolle i tidens forestillingsverden. For å gripe denne virkeligheten må man tenke seg en verden uten elektrisk lys. Der det er mørkt store deler av året, hvor ild var den eneste lyskilden, og fortellerkunsten var datidens sosiale medium. Det var en tid der dyrene var mange flere, og sjansen for å møte en bjørn ute i skogen var større enn i dag. Samtidig kunne du ikke være helt sikker på hva slags vesen du møtte. Var den en bjørn eller et menneske i bjørneham?   

Dyreornamentikken – et særnordisk stiluttrykk 

Utstillingen viser gullalderen i norsk forhistorie, folkevandringstiden, som strekker seg fra 400 til 550 e.Kr. (Fig. 2) Innflytelsen fra Romerriket og den klassiske kulturen avtar fra ca. 400, ved Romerrikets fall. En ny, helt spesiell ornamentikk ble utviklet på 400-tallet – et særnordisk stil-uttrykk som ligger langt fra de klassiske idealene. Dette uttrykket skulle dominere i 800 år, til det klassiske igjen overtar i middelalderen. Utstillingen viser en unik samling gjenstander i gull og forgylt metall med folkevandringstidens abstrakte og mystiske ornamentikk.

Lokale håndverksprodukter av svært høy kvalitet 

Folkevandringstiden er en periode som kjennetegnes av et samfunn i sterk endring. Det er en ekspansjonsfase her i Rogaland. Folk flyttet ut i områder som fortsatt ikke er bosatt den dag i dag. Eliten markerer seg med rikt utstyrte begravelser, og mot slutten av perioden blir det lagt ned gullskatter i jorden. Her finner vi lokalt produserte håndverksprodukter av høy kvalitet – laget av metall, keramikk og tekstil, som er fremstilt ved hjelp av kompliserte teknikker. Datidens teknologi var langt mer avansert enn det vi ofte forestiller oss.  

Denne særegne ornamentikken består av stiliserte dyre- og menneskefigurer som helst skulle dekke gjenstandenes overflate fullstendig. Ofte er det et mylder av innfiltrede dyrekropper med menneskehoder og hender, løse hoder og kroppsdeler – kropper uten organisk sammenheng. Et elegant, og for våre øyne, litt uforståelig formspråk. Motivene tilhører den rituelle sfæren med magi og overskridende adferd. Den uttrykker endring og overgang hvor oppsplittingen og fragmenteringen kan forstås som en forutsetning for forvandlingen.  

Dyreornamentikkens opphav 

Vi har nevnt at ornamentikken står i opposisjon til det klassiske, mer naturalistiske uttrykket. Likevel må vi søke opphavet til ornamentikken i møtet med de romerske metallverkstedene på kontinentet. Disse ble forlatt da romerne trakk seg tilbake fra imperiets nordgrense like etter år 400. Teknologien er hentet herfra, og vi finner klassiske motiver i de tidligste arbeidene som ble laget her. Men så kan vi se at de lokale smedene tar fatt i dyremotivene og utvikler dem til et langt mer stilisert formspråk. Vi kan spore lokale tradisjoner gjennom særtrekk i detaljer som vanskelig kan oppstå uavhengig av hverandre. Jæren ser ut til å ha vært en del av en sørvestnorsk håndverkstradisjon der det ble produsert gjenstander av særlig høy kvalitet.  

I de støpte arbeidene – som de store, forgylte spennene (relieffspennene) presentert i to montre i utstillingen – er det høye relieffet og den forgylte flaten viktige elementer. Denne kombinasjonen fikk smykkene til å skimre når de ble båret i lyset fra solen eller fra levende ild. Det var dette de opplevde de som så spennen der den ble båret ved store gjestebud i hallen, eller når den ble lagt i graven ved høytidelige begravelser. De bitte små motivene er det imidlertid få som har sett. Vi trenger mikroskop for å se de minste. Hvorfor er det lagt ned så mye arbeid i noe som ingen faktisk så?  

En forklaring kan være at de spesielle motivene ikke har hatt kommuniserende funksjon, men heller gjennom sin magi har vendt seg inn mot gjenstanden. Vår oppfatning av dekor som noe som ligger utenpå en gjenstand har ikke alltid vært gjeldende. I stedet kan vi tenke oss at motivene kunne bryte gjennom overflaten og endre gjenstanden til noe levende med helt spesielle egenskaper. Kanskje fanger dekoren nettopp dette forvandlingsøyeblikket?  

Forvandlingsmotivene er best fremstilt i de såkalte gullmunnblikkene (Fig. 3), som det er seks stykker av i utstillingen. Det er en sjelden og mystisk gjenstandsgruppe som er funnet bare i skatte- eller offerfunn – aldri i graver. De er alltid i rent gull og har samme type motiver. Der ser ut som beslag som har sittet oppe på sliren på et sverd eller helst en dolk, men er aldri funnet på slike. Ett motiv går igjen – et menneskehode som oppløses eller splittes og blir til to hester, for så å gå sammen igjen til et menneskehode, alt etter som hvordan vi ser det.

Dyrene og forvandling fra dyr til menneske 

Bortsett fra hesten, kan vi ikke kjenne igjen ulike dyrearter i ornamentikken på 4- og 500-tallet. I denne perioden ser dekoren ut til å handle om idéen dyr eller fugl, og disse skapningenes forhold til mennesker. De spesifikke artene; rovfuglene, ravnen, villsvinet, og senere også bjørnen, kommer på 6- og 700-tallet det vil si i merovingertiden. Dette var mektige dyr som er knyttet til krigssymbolikken. På remspennen fra Åker (Fig. 4) fra denne tiden kan en, om en ser godt etter, se en skjeggete mannsfigur med krone og med hendene opp mot ansiktet. På hver side av hodet henger det ned rovfugler, og beina går over i villsvinhoder. Han er fremstilt midt i en forvandling.  

Dyreornamentikken utviklet seg gjennom vikingtiden til nye former. Men det var fortsatt et abstrakt formspråk bygget opp av stiliserte dyr og mennesker, slik man kan se det på de eldste stavkirkene.

Ikonene fra gullalderen i norsk forhistorie 

I Fabelaktige dyr kan publikum oppleve dyreornamentikken på en direkte og uttrykksfull måte, i et smykke av en utstilling. Her møter en også ikonene fra gullalderen i norsk forhistorie. Det er de store forgylte spennene som er hovedformidlere av denne ornamentikken, som vi også kan se på gullmunnblikkene, Snartemosverdene og Åkerspenna. Museets egen utstilling om eldre jernalder, Kreativitet & kunnskap. Krigersmed og husfrue i eldre jernalder, setter de ornamenterte gjenstandene fra Fabelaktige dyr inn i en større sammenheng, der samfunnsutvikling og håndverk er vektlagt. 

I 1935 ble en del av dette rike folkevandringstidsmaterialet vist samlet for første gang. Det fikk stor betydning for forskning og for folks opplevelse av de mer estetiske sidene av forhistorien og ikke minst forståelsen av datidens kunnskapsnivå og ferdigheter. I dag – nesten 90 år senere – får vi igjen en slik anledning.