På garden Sørnes (Saurnes) i Sola stikker en halvøy ut i Hafrsfjord i retning av Sømmeholmene. Halvøya går under navnet Belteneset, mens den ytterste tangen kalles Ytraberget. En gang i en fjern fortid, sannsynligvis i folkevandringstiden, gjorde Ytraberget tjeneste som forsvarsanlegg, en såkalt bygdeborg.
Første gang publisert i Frá haug ok heiðni nr 3 i 1961.
Tekst: Arne Skjølsvold
Med kommentar av Håkon Reiersen, 2022.
På garden Sørnes (Saurnes) i Sola stikker en halvøy ut i Hafrsfjord i retning av Sømmeholmene. Halvøya går under navnet Belteneset, mens den ytterste tangen kalles Ytraberget. Den er skilt fra det øvrige neset ved et lavt eid som raker bare en meter over havoverflaten. (På bildet over ser vi Ytraberget i midten til høyre.) I oldtiden, da havet sto høyere enn nå, må denne bergpynten ha vært en holme.
Bygdeborg
En gang i en fjern fortid, sannsynligvis i folkevandringstiden, gjorde Ytraberget tjeneste som forsvarsanlegg, en såkalt bygdeborg. Fra naturens hånd byr stedet gode forsvarsmuligheter. Berget er ganske høyt, med steile utilgjengelige sider mot vest og nord, men med slakere fall mot sør og aust. På det sist nevnte sted finnes et halvt igjengrodd, nedraset steingjerde, som utgjør de siste rester etter en mektig steinmur, bygget for å trygge forsvaret av denne lettest tilgjengelige del av borgen. På toppen av berget er det et rommelig platå hvor det blant annet er levninger etter to steinbygde hustufter eller inngjerdinger, av utvilsomt høy elde.
Etter det en kan forstå må borgen ha tjent som et tilfluktsted for folk fra de omkringliggende gårder, i en tid da krig og uro hersket i landet. Hadde man først berget seg innenfor murene her, skulle det være gode muligheter for å holde stand mot en fremstormende fiende. Her var det godt utsyn i alle retninger, og ingen fare for overraskende angrep siden en eventuell fiende måtte nærme seg sjøveien. En skare av bueskyttere og steinkastere langs borgmurene må derfor ha hatt gode muligheter for å tilføre angriperne betydelige tap allerede før de rakk å komme seg ut av båtene.
Små muligheter for funn
Vi har en rekke slike primitive borganlegg rundt omkring i distriktet, og de er å finne i de fleste bygder som har hatt fast bosetning i eldre jernalder. Svært lite er gjort for utforskningen av disse våre eldste militære anlegg. Grunnen til at ingen arkeolog for alvor er gått inn for oppgaven, er vel i første rekke den at det bys relativt små muligheter for a gjøre funn på borgplatåene, idet en må rekne med at folk sjelden har hatt tilhold for særlig lang tid på slike steder. Det vil derfor nærmest være en tilfeldighet om man kommer over oldsaker som kan være av interesse. Av de spredte funn som er kommet for dagen har man trukket den konklusjon at de vesentlig skriver seg fra folkevandringstiden, tiden mellom 400-600 etter Kristus. Enkelte av dem kan muligens være anlagt allerede i yngste del av romertiden. At de er vesentlig yngre enn folkevandringstiden synes imidlertid ikke så rimelig. I et hvert fall later de til å være gått ut av alminnelig bruk i vikingetiden, siden de ikke finnes omtalt i den rike tradisjon som ble nedtegnet i tidlig middelalder.
Borgen på Ytraberget har heller ikke vært undersøkt av fagfolk, men den har vært kjent lenge. Således ble den registrert og kartlagt av Tor Helliesen omkring århundreskiftet.
Viktig sted
I sommer tok jeg noen spredte prøvestikk på forskjellige steder på borgplatået, men ikke på noen plass var det antydning av kulturlag. Ikke engang i de tuftliknende innhegninger som er nevnt ovenfor. Det kan vel derfor bli vanskelig å få en nærmere datering av anlegget.
Som forsvarsverk betraktet, er Ytraberget så langt fra den mest imponerende av bygdeborgene i distriktet. Når vi likevel har funnet at den fortjener en omtale, er det fordi en av sagatidens viktigste hendelser synes å ha funnet sted her. Meget tyder på at siste fase av den strid som skulle føre til Norges samling ble utkjempet langs borgmurene på Ytraberget.
I sin beretning om Hafrsfjordslaget sier Snorre:
«De tidender spurtes fra sør i landet at Horder og Ryger, Egder og Teler samlet seg og bød ut både skip, våpen og hærmenn. Opphavsmennene var kongen i Hordaland, Eirik, kongen i Rogaland, Sulke og hans bror Sote Jarl, kongen i Agder, Kjotve den rike og hans sønn Tore Haklang, fra Telemarken var to brødre Roald Rygg og Hadd den Harde. Men da kong Harald fikk disse tidender å vite, dro han hær sammen, skjøt skip på vannet, gjorde siden sin hær rede og drog sørover landet. Han hadde mange menn fra hvert fylke. Men da han kom forbi Stadt, fikk kong Eirik det å vite. Han hadde da også samlet den hæren som han kunne vente, og fòr da sørover for å møte dem som han visste skulle komme østfra til hans støtte. Hele hæren møttes da nord for Jæren og la inn til Hafrsfjord. Der lå da allerede kong Harald med sin hær. Nå ble det straks en stor strid, både hard og lang, men enden ble at kong Harald fikk seier. Og der falt Eirik og kong Sulke og hans bror Sote Jarl. Tore Haklang hadde lagt sitt skip mot kong Haralds skip. Og Tore var en stor berserk; der ble det en hard kamp innen Tore Haklang falt, da var hele hans skip ryddet. Da flydde Kjotve til en holme der det var en stor borg og siden flyktet alle deres menn, noen på skip, noen løp på land og derpå de øvre veiene sørover Jæren.»
Hafrsfjordkvadet nevner også at kong Kjotve søkte tilflukt på en holme. Det gir en så malende og dramatisk skildring av slaget at jeg synes det fortjener a bli tatt med i sin helhet:
«Hørte du i Havsfjord
hvor hardt de sloss der,
storættet konge
og Kjotve den rike.
Knarrer kom østfra
lystne på kappleik,
med gapende kjefter
og krot på stavnen.
De var lastet med hærmenn,
og hvite skjold,
med vestrøne lanser
og velske sverd.
Berserker remjet
der striden raste,
ulvhedner ulte
og jernvåpen skalv.
De fristet den framdjerve,
han lærte dem flykte,
østmenns storkonge
som bor på Utstein.
Da strid var i vente
snudde han havhestene;
på skjold det hamret
før Haklang falt.
Lei av a verge
landet for Luva
den halsdigre kongen
tok holmen til skjold;
de drog sig under setene,
de som var såret,
satte stjerten til værs,
stakk hodet i kjølen.
På baken lot de blinke
det blanke skjoldtak,
de tenksomme segger
da steinene slo dem;
austkylvene aste
avsted over Jæren,
hjem fra Havsfjord –
husket på mjøddrikken.»
Oversettelse av Holtsmark og Seip Snorres kongesagaer, Oslo 1934
Den befestede holmen som sagaen omtaler, kan vanskelig være noen annen enn Ytraberget. Etter alt å dømme har selve slaget stått like utenfor her. Da kong Kjotve og hans menn ikke lenger klarte å holde stand mot Harald, søkte de tilflukt på den eldgamle bygdeborgen, som allerede den gang må ha ligget øde i mange hundre år. Med holmen som skjold har vel «austkylvene» kunnet holde stand ennå en stund før de ble tvunget på retrett sørover Jæren.
Vikingane sitt forsvar
Bygdeborgen på Ytraberget har i over hundre år blitt assosiert med holmen der Haraldskvadet seier at kong Kjotve søkte tilflukt. Den viktigaste koplinga mot bygdeborgen er at Snorre meiner det låg ein stor borg på denne holmen. Som det meste anna med Hafrsfjordslaget er det likevel uvisse knytt også til kor denne hendinga i slaget skal ha skjedd. Dette er langt frå den einaste holmen i Hafrsfjorden, og at det skal ha vore ein borg her kan vere eit seinare tillegg. Sjølv om Snorre tok utgangspunkt i kvadet, var han ikkje framand for å gjere ei god historie enda betre. Det som er sikkert, er at dei få bygdeborgane i Rogaland som har funn er frå romartid og folkevandringstid.
Haraldskvadet er skrive frå seigerherren sitt perspektiv, og omtaler Kjotve og den tapande sida i lite ærefulle vendingar. Dei som var såra satt med rumpa i været i båtane og ein rømde over Jæren heim til mjøddrikken. Sjølv om krigarideologien i vikingtida var innretta mot ei ærefull død i krig og påfølgjande opphald i Valhall, var nok den taktisk forsiktige og flyktande vikingen langt vanlegare enn me får inntrykk av i kjeldene. Eit godt døme på vikingtida sitt aktive forsvar var etableringa av vetesystemet. Signalbåla frå vetene kunne varsle samfunnet tidsnok til at ein fikk mønstra eit effektivt forsvar. I det nyleg oppstarta forskingsprosjektet “Viking Beacons - Militarism in northern Europe” vil Marie Ødegaard undersøke vikingane si frykt og sitt forsvar, med særlig fokus på vetene.
