Kvinner i vikingtiden

Foruten å være en dyktig arkeolog med en imponerende publiseringsliste, var Jenny-Rita Næss også politisk engasjert i den akademiske kvinnekampen. Redaksjonen synes derfor det var på sin plass å trekke denne artikkelen frem fra glemselen. God lesing!

Kvinnesak er populært for tiden - i bøker, tidsskrifter og ukebladsartikler analyseres hennes rolle i dagens samfunn. Det klages over kjønnsdiskriminering, undertrykkelse og manglende muligheter til å realisere seg selv og som kvinne slutter man seg til mye av kritikken som kommer frem.

Som arkeolog og kulturhistoriker blir man derimot slått av det manglende tidsperspektivet over mange av analysene. En rolle formes ikke over natta, den er resultat av en lang prosess hvor mange forskjellige forhold har gjort seg gjeldende.

Slik kvinnens rolle er i dag er den en blanding av nye trekk fra industrialiserte bysamfunn og eldre relikter fra et samfunns­ system med en annen økonomisk struktur. Noe av det kvinnene i dag reagerer mot, vil således være utformet over lang tid, det vil være rollemønstre som har mistet sin funksjon, formet under et annet samfunnssystem og i vekselvirkning med andre livs­ verdier enn de vi i dag hyller. De henger igjen bare på grunn av en almen treghetsmekanisme. Men hvor gamle kan enkelte av rolletrekkene være? Det spørsmålet er det altså få som har be­skjeftiget seg med og jeg vil heller ikke våge meg ut på en dypt­pløyende analyse. Man vil knapt bli tatt alvorlig om man hevder at noe kan gå tilbake til forhistorisk tid. Og likevel, sett på bakgrunn av menneskehetens lange historie er f.eks. vikingetid meget nær i tid, og det samfunnssystem som vi øyner i denne perioden ikke totalt fremmed for oss. Så hvorfor ikke også trekk ved kvinnerollen?

Analysen av dagens kvinneroller har i alle fall vakt interessen også for fortidens kvinner og plutselig ser man på sitt eget fags kildemateriale med kvinnesak for øye! Hvordan levde f.eks. kvinnen i norrøn tid - i vikingetid. Hvilke funksjoner hadde hun, hvordan oppfattet samfunnet henne og hvordan oppfattet hun seg selv?

Det materialet vi har til rådighet er mangelfullt og haltende. Det beste er for så vidt de arkeologiske kildene, jordfunn diskriminerer ikke mellom kjønn og er ikke utvelgende. Det bilde som der kommer frem, avspeiler en virkelighet, ikke en idealsituasjon, slik et lovverk gjør. Heller ikke er det selektivt på samme måte som våre sagaer er det. Gjenstander, smykker, våpen, redskap av ulikt slag, husrester, naust, åkerspor, fangstinnretninger osv. gir generell kunnskap om hvordan folk levde og hvilket økonomisk system de hadde. Skal vi vite hva de tenkte, hvilke idealer de hadde, må man i tillegg gjøre bruk av de skriftlige kildene, runesteinene, sagaene, kvad og det gammelnorske lovverket.

Men ettersom lovverket ofte avspeiler hvordan man ønsker samfunnet skal være, og sagaene ofte minner om politiske memoirer, mer kjennetegnet for det de utelater, enn for det som blir sagt, kan arkeologien også benyttes som et korrektiv til de skrevne kildene. Hvis de skriftlige kildene tegner et bilde av kvinnene som underordnet i et mannssamfunn, vil gravfunnene kunne verifisere, eventuelt avkrefte dette. Når vi får en kvinnegrav med kostbart utstyr, må det bety,ut fra vanlig logisk resonnement, at denne kvinnen i alle fall, hadde en høy status. Gravlegges kvinnene på annen måte enn menn, kan det bety en bevisst forskjellsbehandling ut fra forskjellige kjønnsroller.

En årsak til at de skriftlige kildene våre er mangelfulle er at de for en stor del er nedskrevet på et sent tidspunkt, 200 til 300 år etter vikingetid. I løpet av disse hundreårene har mye skjedd, store samfunnsomveltninger har funnet sted; både sosialt, økonomisk og rettslig og vi har fått en ny religion, kristendom, som setter sitt preg også på sagalitteratur og lovverk, og som danner en barriere for oss som vi må forsere.

Hvordan er kristendommens syn på kvinnen og i hvilken grad har denne læren, utformet i Orienten og i Sør-Europa, langt fra germansk område, farget og forandret nordmennenes syn på henne? I hvor stor grad vil slike teser som jomfrufødsel og kyskhet forandre hennes status i samfunnet?

Den siste vanskelighet som skal nevnes her, er at bare få historikere og arkeologer for den saks skyld har vært opptatt av det mellommenneskelige, fredelige aspekt ved det norrøne samfunn. Forholdet mellom barn og voksne, mellom menn og kvinner, mellom ætt og ætt er lite utforsket.

Fremdeles er våre historiebøker fylt med såkalt politisk historie, med maktkamp mellom store grupper, konge, geistlighet, bønder osv. Dette aspekt, seire og nederlag, stormannsbragder og politiske intriger rår grunnen. Men det er ingen tvil om at kildene i langt større grad enn tilfelle er i dag vil kunne gi svar, bare vi stiller de riktige spørsmål.

Vikingetiden i Norge var en brytningstid, hvor et gammelt hevdvunnet samfunnssystem ble brutt ned for å vike plass for noe nytt. I denne periode ble kimen til Norges samling lagt. Fra å være separate og uavhengige regionale enheter, med mer eller mindre nært fellesskap i rettsinstitusjoner, kult og økonomi, vokste tanken frem om en større og overordnet enhet, Norge, styrt av en konge. Det foregikk et trosskifte hvor man forlot den norrøne gudstro og kult til fordel for kristendommen med en helt annen moralkodeks. Hvor dyptgripende skiftet var og når kristendommen kan sies å ha vunnet fullstendig innpass, strides man om, men det er i alle fall sikkert at den begynte å gjøre seg gjeldende i denne perioden.

Også på andre felt er det et samfunn i oppbrudd. Av en eller flere årsaker fikk man en sterk befolkningsøkning i de siste 100 årene før 1000-års skiftet. Dette førte til folkeflytninger, et indre landnam, hvor folk brøt nytt land i utkanten av bygdene hvis det var ledig jord, eller lenger oppover i dalstrøk og ute ved kysten hvor det ikke var noen som gjorde krav på jorda. Enkelte dro over havet, permanent eller midlertidig, til Island, England, Orknøyene og tok land der. Kontakten med Europa ble stadig sterkere, dels på grunn av vikingenes plyndringstokter, dels på grunn av utvidet handelssamkvem. Men selv om det aldri så mye var en brytningstid, var det visse stabiliserende faktorer. Samfunnet var fremfor alt preget av et selvforsørgende jordbruk, med en økonomisk avhengighet av det jorden ga, med tillegg fra jakt, fangst og fiske. Det var en blandingsøkonomi, slik vi kjenner den fra deler av vårt land langt opp i tid, hvor handel og varebytte utgjorde bare en liten del. Det var gården, jorda og den økonomi som fulgte med den som var krumtappen, og det faste holdepunkt og det som ga kontinuitet i en ellers urolig tid.

Kvinnen som økonomisk faktor

Vi kan med stor grad av sikkerhet anta at de daglige gjøremål innomhus ble besørget av kvinner. I motsetning til i dag var det få møbler som skulle vedlikeholdes og stelles idet møblementet stort sett innskrenket seg til veggfaste benker, ved høytider prydet med dyner. Enkelte steder hadde man kanskje også løse bord­plater, hvor det ved store anledninger ble lagt linduker. Ved slike anledninger ble veggene tjeldet, prydet med tepper som ellers lå i store kister hvor nødvendighetsartikler av ulike slag hadde sin plass. Her og der kan sengen ha vært introdusert, oftest veggfast, enkelte også frittstående, men alle ganske korte slik at man satt og sov. Ellers sov man på pallene langs veggen. Matlaging og matauken må ha tatt adskillig lengre tid. Vi kan forestille oss henne i arbeid ved langilden midt på gulvet, hvor hun gjør opp ild med ildstålet, henger jerngryten over ilden og forbereder seg til koking av kjøtt eller graut, hvis hun da ikke skal steke kjøttet på spidd eller etterkoke i groper i bakken. Nye matretter var ved å bli introdusert og hun eksperimenterte kanskje med brødbaking på store riflete steikeheller av fylittskifer eller kleberstein.

Det meste av familiens behov for klær ble tilfredsstilt ved gårdens egne produkter og hun hadde vel også ansvaret for dette. Hun vov eller fikk vevd tøy til sengedyner og puter, til dekke og veggtepper, til brok og linnet. Bare enkelte finere stoffer ble innført, så som lintøy med innvevde sølvtråder eller det fine frisiske klede. Sko skulle sys, men om dette var kvinnens jobb er mer usikkert.

Vi kan også forestille oss henne i arbeid utomhus, i arbeid med dyr som skulle fores, melkes osv. og i matauken, med slakt og sanking. Det er mye som tyder på at det var kvinnenes arbeid å så og høste kom, noe som senere ikke var vanlig.

Ulike sosiale lag

Livet artet seg selvsagt ikke likt for alle kvinner, også i norrøn tid var det forskjell på folk, på fattig og rik, på avhengige og uavhengige. På Vestlandet var det i rettslig forstand to grupper, fri og ufri. I Trøndelag skiller lovene ut tre befolkningsgrupper - trel, bonde og jarl, herse eller konge.

Den fornøyelige skildring av de forskjellige sosiale lags levevilkår som gis i diktet "Rigstula", og som sannsynligvis er skapt i Irland, passer nok på norske forhold også. Trelene Åre og Edda bor i en lav liten hytte, spiser tykke brødleiver, fylt med agner og sodd. Jenta deres er det ikke mye stas med, sølet på beina og med solbrente armer. Trelene gjødslet åkrene, lødde garder, gjette geitene og grov torv.

Bondekona Karla har det bedre, hun sitter i stua si og vever. På hodet har hun linskaut og på kroppen en geiteskinnsstakk, bringeduk og kort underkjole, og hun kan by gjesten på kalvesteik.

Jarls kone bare sitter inne i salen til pynt. Hun har linklær og søljer i bringa, side kjoleermer og blåmønstret serk. Kostholdet er også bedre. Tynne brødleiver, fuglesteik og vin står på bordet som er dekket med mønstret duk.

Samfunnsorganisasjon, ætten

Men vi er ute etter å belyse kvinnens stilling qua kvinne i dette jordbrukssamfunn. Ble hun oppfattet som noe spesielt i forhold til andre grupper, altså til menn, sønner, brødre? Fikk hun begrensete arbeidsoppgaver knyttet til familien eller var hun med i beslutningsprosesser av større rekkevidde?

For å få svar må vi både se på styringsmekanismene i samfun­net, vi må se hvilke funksjoner hun hadde ut over den snevre økonomiske arbeidsfordeling, og hvilke rettigheter og plikter hun hadde i forhold til mennene. Da støter vi på et særtrekk ved det norrøne samfunn, som skiller det fra det vi kjenner, selv om vi gjenkjenner trekk av det enda i dag.

I norrøn tid var samfunnet bygd opp rundt ætten, og det var dens anseelse som var bestemmende for ens sosiale posisjon. Det hadde mindre å si om man var rik eller fattig, større betydning hadde det at man tilhørte en stor ætt. Ætten som man førte ut minst til timenninger, var den minste rettslige enhet, og det var den som dannet beskyttelse og vern mot overgrep og krenkelser utenfra. Den avgjorde hvem man skulle gifte seg med og ga sitt besyv med i laget når jord og løsøre skulle deles. Tvistemål mellom medlemmer av ætten ble avgjort innen denne.

Ætten tok altså vare på og forsvarte sine medlemmer, men til gjengjeld krevde den at det enkelte medlem gjorde sin plikt overfor den. På gammelnorsk er ordet for plikt skyldnad. Ennå i dag sier vi "å være i skyld med" om det å være av samme ætt. Reiste det seg konflikt mellom ætten og andre grupper utenfor denne, gikk bestandig skyldnaden eller plikten overfor ætten av med seieren. Så sterk var den kollektive solidaritet at det å drepe noen innenfor sin egen ætt ikke ble regnet som drap; vedkommende måtte være gal.

Det er meget viktig å være klar over ættesystemet når man skal vurdere kvinnens stilling. Setter man det på spissen vil man si at det norrøne mennesket ikke ble regnet som ett individ, men som del av et større hele. Individualiseringen av enkeltmennesket kom først inn med kristendommen og når man fikk et utbygd statsapparat som kunne ta over en rekke av de funksjoner ætten hadde.

Kvinnens stilling innen ætten

Hvor står kvinnen innen ættesambandet?

I mangt var det et patriarkat, det vil si at det var farsslekten som var viktigst og at det var menn som innehadde styringsfunksjoner. Systemet var ikke strengt patriarkalsk, det ble også tatt hensyn til morsætta. Eksempler på dette finner vi blant annet på runesteinene, hvor det for eksempel heter at steinen er reist av far over sønn, sønn over far, bror over bror osv. Her forekommer det ikke sjelden at mor minnes datter og mann/hustru.

Dynnasteinen på Hadeland ble reist av Gunvor som også gjorde bru etter datter si Astrid, "den hendigste møy på Hadeland", og Stangelandsteinen i Klepp ble reist av Tore Hordsson over Åsgerd, kona si. Men det skal innrømmes at Tore legger til at Åsgerd var datter av Gunnar, bror til Helge på Klepp så denne innskriften er kanskje mer en forherligelse av ættesambandet enn av Åsgerd.

Slektsoverhoder

Som oftest møter vi menn som slektens overhode. Kvinnen trådte inn når hun satt igjen som enke uten eller med mindreårige sønner, eller når mannen av en eller annen grunn ikke kunne være til stede.

Et godt eksempel er Aud, den Djuptenkte i Landnåma-bok, som levde på 800-tallet. Hun hadde vært gift med Dublinkongen Olav Kvite som opprinnelig var fra Rogaland/Agder. Etter hans død og etter at også sønnen Torstein døde, overtok hun ansvaret for slekta. Det er en stolt kvinne vi møter, som avtvinger respekt. Da hennes bror engang inviterte henne i gjestebud, men foreslo at hun bare tok 10 av sine menn med seg, svarte hun med at "han var en stakkar", og gjestet i stedet en annen bror beskyttet av hele sitt hushold. Litt patetisk er beretningen om bryllupet hun holdt for en av sine sønnesønner. Hun var da så merket av alderdom at kreftene var nesten oppbrukt, men ingen måtte merke det. Hun sov til langt på dag bryllupsdagen og ble sint da noen forsøkte å vekke henne.

Hun var datter av kong Harald Granraude på Agder og født i siste halvdel av 700-tallet. Kong Gudrød i Vestfold, som mistet sin dronning, fridde til den yngre Asa. Da han fikk avslag, hentet han henne med vold. Hun fikk sønnen Halvdan som fikk tilnavnet Svarte og er således farmor til Harald Hårfagre. Asa glemte ikke den forsmedelighet at Gudrød røvet henne og lot en av sine menn drepe ham. Med sin vintergamle sønn, Halfdan, reiste hun hjem til Agder og siden hører vi ikke mer om henne i sagaene. Da Halfdan, 19 år gammel, tok arven etter sin far, mener både historikere og arkeologer at Asa flyttet med ham tilbake til Berg i Sandar, at hun døde der og at hun ble hauglagt i den haugen som vi kjenner under navnet Oseberghaugen.

Hva enten dette er en gal tolkning eller ikke, inneholdt haugen en praktgrav som må tilhøre en kvinne med en høy sosial posisjon. Hun ble gravlagt i et 22 m langt kystfartøy med 15 årepar, beregnet til en bemanning på mer enn 30 mann. I et teltlignende gravkammer, litt til akter på skipet, ble hun lagt ned på en vakker utskåret treseng, fylt med fjærdyner og overtreksler.  Graven var plyndret i eldre tid, slik at smykker o.l. var forsvunnet. I teltet sto tre store eikekister, en plyndret, en annen fylt med villepler (blåbær hadde hun også med), mens den tredje inneholdt jernlamper, to vevstoler, brikkevev, garnvinde, trebøtter og dyrehodestolper, og ca. 100 m vev til veggtjeld.

I akterskipet, utenfor gravkammeret, lå kjøkkenutstyret; tre jernkjeler, en stekepanne, to kjøkkenøkser, en kjøttkniv, hånd­ kvern, en okse og sengehester.

I forskipet lå ikke bare utstyr til skipet, landgang, øsekar, anker, men også utstyr til landverts ferd; en stor firehjuls, rikt utskåret trevogn med mystiske figurfremstillinger, fire sleder, 13 hester, tre eller fire hunder, en påfugl, stenger til to telt, to senger og en stol.

I all hast hadde man satt inn her, kanskje hadde man glemt dette til i siste liten, et trau med mel, flere baljer og spann av tre, lærsko og en båndvev med 52 brikker. De to eksempler vi har valgt var mektige kvinner fra de høyeste sosiale lag, dvs. fra meget fremtredende ætter. Disse har bestandig hatt lettere for å få en friere stilling enn sine medsøstre.

Den vanlige kvinnes status

Men alt tyder på at kvinnen generelt sett har vært en aktet person med noenlunde samme status som mannen. Arkeologisk kan dette etterspores i at kvinner ble gravlagt med like stort personlig utstyr som mannen og like omsorgsfullt.

Av lovverket ser vi at kvinnen hadde personlig lovbeskyttelse, og at hun personlig skulle straffes om hun brøt lovene. Det er ikke i alle samfunn det skjer. Hun kunne selv reise sak på tinget, arve på linje med menn og personlig eie jord. (Ved bryting av nytt land inngikk en merkelig bestemmelse om at hun ikke måtte eie mer enn at hun kan gå over området fra soloppgang til solnedgang med en kvige og en halvoksen okse).

Det gammelnorske samfunn differensierte likevel rettslig sett mellom sine kvinner. De skilte mellom den ugifte kvinne, den gifte og enken. Den mest ufri og avhengige av andre var den ugifte, minst avhengig var enken.

Den ugifte kvinnen sto under formynderskap, enten av sin far eller en annen verge, oppnevnt av ætten. Faren skulle sørge for at hun får sin rett ved arv osv. og sørge for at hun ble gift. Dette skjedde som regel ved 15 års-alderen, da ble hun regnet som "mannhar" eller "giftesgild". På Vestlandet var det bare faren som rådde for giftemålet, i Trøndelag måtte også moren være med. Giftemålet var en meget viktig institusjon og jenta hadde lite hun skulle ha sagt. Det var først og fremst en rettspakt mellom to ætter som kom i stand for å knytte ættene sammen og for gjensidig å øke deres anseelse. I meget liten grad var det en overenskomst mellom to enkeltindivid. Det var tydeligvis så sjeldent at det ble beskrevet som noe spesielt i sagaene. Det ser ikke ut til at man ble forarget om det skjedde at to bestemte seg for hverandre, men litt nedsettende ble det i et tilfelle sagt om faren til jenta at han var "en liten mann" som ikke hadde hindret dette. I et annet tilfelle hvor en Ragnhild valgte en Torkjell Tørrfrost og flyttet opp i utmarka med ham, gjelder sagaens veklager ikke det at hun fikk viljen sin, men at ættebånd ble brutt med denne forbindelsen.

Ekteskapet ble rettsgyldig gjennom et såkalt festemål, hvor det ble inngått avtaler av økonomisk art og i vitners nærvær. Kvinnen fikk med seg en medgift hjemmefra som besto av personlig utstyr, seng, rokk og vev, redskap og dyr alt etter foreldrenes økonomi. Sannsynligvis var deler av Osebergkvinnens gravutstyr hennes egen medgift.

Den tilkommende mannen måtte gi henne en liknende gave, «ganggjald», som var like stor som medgiften hvis jenta giftes første gang, halvparten dersom hun var enke. Det var oftest edelt metall eller jordegods. I tillegg kom en såkalt benkegave, eller morgengave som mannen ga kvinnen når de hadde sovet sammen første gang. Avtalen ble stadfestet ved at festemannen ga mund, eller handpenger til den som formidler transaksjonen og det er vel dette som egentlig kalles konekaup og som viser at giftermålet var en rettspakt, med økonomiske forpliktelser.

Tilfellene hvor kvinnen selv valgte en mann er som før nevnt meget sjeldne, men det ser ikke ut til at kvinnene følte det som noen overlast ikke selv å kunne velge, slik man i høyeste grad ville følt det i dag. Dette skyldes kanskje for en del at hun nesten bestandig ble rådspurt før giftermålet. Snorre gode svarer beileren til datteren Tordis at han måtte høre med henne først for «hun skulle bare ha den mannen som passet hennes lynne». Noen ganger hører vi om kvinner som var likegyldige med det hele. Turid Gunnarsdotter, som da hun ble spurt om Hallsteins friing svarte at hun ikke hadde lyst til å gifte seg, "det var like godt å sitte hjemme". Men, la hun til, "deres vilje skal jeg gjøre som i alt annet".

Det hendte at kvinner sa nei, og da var det oftest fordi de ikke synes giftet var godt nok. Søster til Olav Tryggvasson, Astrid, tar til motmæle da Olav vil gifte henne med Erling Skjalg­sson. Han hadde ikke engang høvdingnavn og "lite nytte har jeg da av å være en konges datter og en konges søster", sa hun. Av de 36 opplysninger vi har i sagaene om festemål, skjer giftet bare fire ganger mot jentas vilje, og alle ganger går det galt.

Det ser derfor ut til at denne fremgangsmåten ikke førte til konflikter. Både for kvinnen selv og for ætta gjaldt det å finne en mann som det fulgte ære og posisjon med og den sterke ætte­ kjensla som satte ære, makt og trygghet i høysetet, deles i høy grad av kvinnene selv, slik vi ser det i eksemplet med Astrid.

Den gifte kvinnes stilling var mer maktfylt og sterkere enn den ugiftes. Dette skyldes dels at hun var et viktig ledd i det økonomiske system, i den arbeidsdelinga som stellet på en gård førte med seg, slik vi alt har vært inne på. Husfrua med nøkkelknippet i beltet til tegn på sin verdighet, var derfor en maktfaktor som mannen gjorde klokest i å stå på god fot med, selv om han kunne få slengt spitord fra andre menn som at det hos ham var "kvinnerike". Det var ikke så lett for en bonde i en fart å skaffe seg vederlag for en hustru. Selv om en ser bort fra alle sentimentale hensyn, vil bare dette praktiske veie tungt til fordel for kvinnen.

Den andre årsak til hennes sterke stilling i ekteskapet var hennes økonomiske uavhengighet.

Hun hadde eiendomsrett til medgiften og til det mannen la til ved festemålet, og hun disponerte selv over det hun måtte arve fra sin egen ætt. Hun kunne også kreve særeie, selv om det van­ligste var felleseie. Om ekteskapet var barnløst, kunne felleseie av jord ikke opprettes før etter en viss tid og bare etter råd fra hennes ætt. Det styrket også den gifte kvinnes posisjon at det var lett adgang til skilsmisse. Hun kunne uten videre ta sin formue og gå fra mannen, og hun kunne alltid være trygg for at ætten hennes støttet henne i dette. Trussel om skilsmisse er da også et meget viktig våpen for sagaens kvinner for å få trumfet gjennom sin egen vilje, og som jeg tidligere har nevnt, var kvinnen ikke så lett å erstatte på stående flekken. Skilsmissen var enkel; i vitners nærvær sa hun seg skilt fra seng og hus. Motiv behøvde hun ikke å legge frem, selv om dette de fleste ganger går fram av sagaene.

Hvorfor skilles kvinnene? Noen ganger fordi mannen har vist seg som en liten kar og krenket hennes ærekjensle. Vigdis skilte seg fra mannen fordi han under press fra andre utleverte en frende av Vigdis som hun hadde tatt i sin varetekt. Tordis skilte seg fra Arngrim fordi han etter hennes mening, i grunnløs sjalusi, drepte fosterbror sin. Skilsmissegrunn var også et dårlig forhold til konas ætt, slik at kvinnen kom i konflikt mellom plikten overfor ætten og plikten overfor mannen. Ætteplikten seiret bestandig, i alle fall i sagaene.

Med kristendommen kommer et annet syn inn på ekteskapet. Det ble en hellig handling, et sakrament som ikke kunne oppløses. Skiltes ektefellene likevel, gjorde de seg utleg, og hadde "forbrudt fe og fred, land og løsøre". Utroskap ble nok straffet, men ga ikke grunn til skilsmisse, og engiftet ble stadig sterkere innskjerpet i lover og forordninger i katolsk tid.

Det vil likevel ikke si at man i norrøn tid hadde flergifte, opplysninger om at menn kunne ha en rekke friller og avle barn med mange forskjellige kvinner må tolkes på annen måte. Bare en kvinne var husfru og mannen kunne bare inngå ekteskap med festermål og det hele med bare en kvinne, de andre måtte han ha på si. Hvorvidt kvinnen hadde rett til det samme er usikkert. Av opplysninger om menn som krever skilsmisse, gjelder ingen utroskap.

Friest sto enken i det norrøne samfunn. Hun kunne stort sett feste seg som hun ville og hun hadde rett på halvparten av det felles bo etter mannen, hvis hun hadde særeie og på halvparten hvis de hadde felleseie. Medgiften og de gavene hun fikk ved giftemålet ble da holdt utenfor. Hun kunne også kreve tilbake av boet alt jordegods som hun hadde bragt inn i ekteskapet, uansett i hvilken forfatning boet var. I forhold til andre kvinner, særlig den ugifte, kunne hun selge sin jord og gjøre med sitt gods som hun ville uten å rådspørre frendene. Det eneste unntak som gjaldt alle uansett kjønn og stand, var at odelsjord ikke måtte ut av slekta uten med samtykke av frender som hadde forkjøpsrett. Som jordeier og eventuelt eier av en gård, slapp hun likevel lettere fra visse samfunnsplikter enn mannen hennes hadde gjort. Hun behøvde ikke å stille på tinget hvis hun ikke ville, og leidangspåbudet kunne hun velge å omgjøre i mat hvis hun ikke ville sende en mann.

Retten til arv

Også ved å se litt på arverettsreglene får man et innblikk i kvinnenes status.

Som i alle jordbrukssamfunn var arverettsregler kompliserte og de varierte noe fra rettsområde til rettsområde. Felles var at slektskap var det eneste grunnlag for arv. Bare den som ikke hadde arvinger kunne gi bort til hvem han ville. I så tilfelle hadde vedkommende angrefrist til å gjenkalle gaven, en gang for menn, to ganger for kvinner!

Det ser ut som om sønner kom først ved deling av arv, deretter far, så datter og sønnesønn osv. Til dette må vi legge til at datteren allerede hadde fått medgift og at dette vel ble betraktet som en form for arv. I alle tilfelle kan vi se at det blir omhyggelig passet på at hennes økonomi blir sikret. Hvis foreldrene døde mens hun var mindreårig var det giftingsmannens plikt å sørge for at hun fikk medgift. Hvis hun bestyrte sin mindreårige brors gods, skulle frender på fars og morssiden sørge for at hun fikk en rimelig medgift av brorens gods. Vi har kanskje oppholdt oss vel lenge ved kvinnens rettslige stilling og henne økonomiske vilkår. Det er likevel ikke tvil om at dette er viktige felt som avslører mye. Og ser vi samtidig på de bånd som var lagt også på mannen i forholdet til ætten, blir kvinnens likeverdige stilling enda mer fremtredende. Også mannen var bunden av ættelovene og bare unntaksvis, som enkemann eller ætteoverhode, unndrar han seg lovene.

Hvilke funksjoner hadde kvinnen ut over de vi alt har nevnt i forbindelse med ætta?

Kultoffisiant

Det er for det første prestefunksjonen, eller rettere formidleren mellom gudene og mennesker, en funksjon som vi ikke er vant til å se henne i fra senere tider. Det nevnes i alt fem kvinnelige prester eller gydjer i sagaene. Om Steinvor gydje står det særlig presisert at hun sto for hovedhovet slik at det ikke kan være tvil om at kvinner på samme måte som menn, kunne foreta de hellige handlinger og forestå hovene.

Sannsynligvis var det først og fremst i den delen av kulten som hadde med fruktbarhet å gjøre at hun hadde sin plass, og kanskje er det av den grunn at det å så og å skjære kornet også var hennes oppgave. I privatkulten, i de daglige handlinger som skulle utføres for å sikre den nærmeste husholds liv, lykke og utkomme, var hun enerådende. Der hører vi aldri om menn eller goder.

Kvinnens oppgave var det også å ta den seid som skulle til for å lære skjebnen til folk å kjenne og å spå om fremtiden. Disse kvinnene ble kalt volver og det ser ut som om de til dels var farende folk som reiste fra gård til gård og som synes å ha nytt stor respekt.

Med kristendommen forsvinner funksjonen som gydje og volve. Kanskje skal vi se en sammenheng her med fremveksten av heksevesenet, den førkristne kultoffisiant som synker ned til å bli noe farlig, noe i pakt med djevelen?

Den stridbare hevneggeren

Vi har lenge oppholdt oss med det fredelige aspekt av det norrøne samfunn, men vi må selvsagt ikke glemme at det også var en tid hvor den sterkestes rett rådet og en tid hvor plyndringstokter utenom ens eget rettsområde var en fullt legitim måte å skaffe seg rikdom på.

Vi vet ikke om kvinner dro i viking. Selvsagt fulgte de mennene for å ta nytt land, og de kunne også selv gjøre det. Kvinnelige vikinger nevnes i et islandsk dikt fra 900-tallet, som de fleste forskere antar er rent eventyr. Her fortelles om "den røde kvinne" som herjet strendene der - "verre enn noen uvennlig hær som kom over det vide hav" som dikteren uttrykker det.

Om kvinnene ikke systematisk grep til våpen og dro i viking, hadde hun en annen viktig funksjon som hevnegger. Det var hun som først og fremst drev med det "å frygja". Sagaene er fulle av slike eggingstaler fra kvinner som gjorde sitt beste for å egge mennene til ikke å glemme plikten overfor ætta og å kreve æresoppreisning. Geirrid som hadde en så fred-sel sønn at han ble kalt "fredsforlikeren", egget ham til å ta hevn over noen svi-ord som Torfinn digre var kommet med. Hun påsto at han hadde mer kvinnesinn enn mannssinn og "ikke vet jeg hvorfor jeg har fått slik en sønn". Hun lykkes selvsagt, sønnen gjorde sin plikt og da han vendte hjem etter å ha drept motmennene sine utbrød hun glad "at bryningen nok hadde virket".

Mye mildt og fredelig er det sannelig ikke over vikingetidens kvinner slik hun trer frem i sagalitteraturen.

Sårlegen

Mer i pakt med det kvinnelige, slik vi oppfatter kvinnelig, er den siste funksjon som jeg skal nevne - det å være sårlege. Guden for legekunst var en kvinne Eir,og det fremgår av sagaene at det helst var kvinner som stelte med legekunsten. Det å ha legehender, en medfødt egenskap, kom oftest kvinnene til gode. En malende skildring av sårlegens arbeid har vi i Olav den Helliges saga fra slaget på Stiklestad hvor legekona står og tar imot de sårede inne i en liten hytte på selve slagstedet. Hun varmer vann for å vaske sårene og koker sterktluktende urter i en klebergryte for å gi de sårede. Slik kan hun bedømme sårdybden av lukten som stigeropp fra dem og ut fra det ta sine forholdsregler.

Kristendommens innflytelse

Det er opplagt at denne tiden hvor kristendommen begynte å gjøre seg gjeldende og hvor sydligere og mer forfinet kultur trengte seg inn også måtte få betydning for kvinnens plass både i samfunnet og i menns syn på henne. Hun blir overflødig i noen funksjoner, og kirkens innstramming av moralnormene gjør henne mer avhengig av sin ektemann enn tidligere.

Man ser også tendenser til en viss romantisering av henne og til at et nytt kvinneideal begynner å gjøre seg gjeldende,blidere og spakere, et ideal som går på skjønnhet mer enn på klokskap, på medgjørlighet mer enn på djervhet. Men dette var enda ikke trengt helt igjennom. Navnegivningen avspeiler fremdeles et barskere kvinneideal enn det vi er vant til. Kampnavn som "gun" og "hild" som betyr strid går stadig igjen; Gunhild, Ragnhild, Brynhild, Svanhild, Hildegard og Torgun.

Andre typer, Sigrun, hun som med trolltegn gir seier, osv., overskygger fullstendig navn som betegner skjønnhet, som Alvsol. Eller mildhet og fredsstiftende som Asfrid, navnet på fred.

Skal vi summere opp vårt inntrykk av kvinnen i vikingetid, må det bli at hun i langt større grad enn senere var en integrert del av samfunnet, en likemann som kunne delta aktivt i beslutnings­ prosesser, og at hun hadde flere samfunnsfunksjoner som senere forsvant. Hun fremtrer i høyeste grad som et produkt av sin samtid, hvor det sterke, djerve og harde ble fremelsket på bekostning av det myke og milde.

Hennes rolle var ikke trøsterens, men dådeggeren, vi møter den æressyke og maktglade kvinne og i så måte er hun langt fra vår tids kvinner - eller er hun ikke det?