Tidligere utstillinger på Arkeologisk museum

Hvordan påvirker vår kulturarv nåtidens kunst? Kunstner Tanja Thorjussen ga våre gjenstander et nytt liv i lys av vår tids store globale utfordringer. Hun sender et budskap om håp for alle skapninger i en urolig verden.

Utstillingen åpnet i januar 2023 og varte ut året.

- Puster liv i forhistoriske gjenstander

­- Ved å la Thorjussen få møte forhistoriske gjenstander fra våre samlinger så puster hun nytt og undrende liv inn i dem, fordi hennes kunstneriske blikk lar oss få oppleve dem på overraskende og nye måter som utfordrer arkeologenes vante forestillinger om hva gjenstandene var, sier professor Kristin Armstrong-Oma ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Mytiske figurer

Thorjussen er kjent for å utforske det mytiske og spirituelle ved naturen. I dette prosjektet har hun produsert tupilaq, som i grønlandsk mytologi er en figur med magiske krefter. Disse stilles ut sammen med hennes tegninger og en video.

- Mine tupilaq er skapt med en intensjon om å beskytte dyr og naturen for overgrep. Ved å gi dem hurtige vinger, klør til å beskytte seg og evnen til å svømme raskt i vannet, ønsker jeg at de er forberedt for enhver utfordring, sier Thorjussen.

Thorjussen er utdannet ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Parsons School of Design the New School i New York.

- Å holde en liten selfigur i stein fra steinalderen i den ene hånden, og tegne den med den andre, ga meg en sterk følelse av å kommunisere nært med fortiden, og å forstå hvordan kunstneren hadde tenkt når den ble laget, sier Thorjussen.

Utstillingen var et resultat av Marie Skłodowska-Curie Individual Fellowship prosjektet Prehistoric Paradigms of 'Animalised' Art from Modernist Visions of Utopia to Post-History ved postdoktor Jean Marie Carey.

Hva var egentlig i begynnelsen? Hvordan ble verden skapt? Hvordan kan noe bli til av ingenting? Barn og voksne i alle kulturer har til alle tider stilt seg disse spørsmålene.

Utstillingen viste opphavsmyter fra alle verdenshjørner. Her kunne du lære om de norrøne mytene, om hvordan verden gikk fra kaos til kosmos, om Ask og Embla og en skapelsesberetning fra Voluspå.

Utstillingen ble laget i samarbeid mellom ulike fagpersoner ved museet og kunstneren Gunn Lisbet Gaarden, som gjennom sine malerier illustrerte mytene i en abstrahert form som ga rom for egne tolkninger.

Utstillingen «Utferd» på Arkeologisk museum fortalte om plyndringsreiser fra Rogaland over havet til Irland tidlig på 800-tallet e.Kr. og mer fredelig samkvem på 900-tallet. Det gjorde den med utgangspunkt i museets enestående samling av irske gjenstander.

Denne vikingtidsutstillingen ble satt opp første gang i 2013. Høsten 2020 kom den i ny og utvidet versjon. I august 2023 ble den erstattet av utstillingen "Veit du nok, eller kva? Myter i vikingtid".

Mange av gjenstandene - som relikvieskrin og alterkalker fra kirker og klostre - er røvet. De fine forgylte og dekorerte beslagene ble laget om til spenner som dukker opp i kvinnegraver over hele Rogaland.

Slike spenner kan også være laget av beslag fra hodelag til hest, og i utstillingen kunne du blant annet se det unike Soma-funnet, som var utlånt fra KHM. Det var 22 vakkert dekorerte beslag fra to eller tre slike hodelag til hest, som ble funnet i en kvinnegrav på 1800-tallet.

Kvinnene var sentrale

Det var kvinnefigurene i de legemsstore tegningene til illustratør Hege Vatnaland som var hovedpersonene i utstillingen. Gjennom dem fikk vi fortalt historier om vikingferdene.

De var seks kvinner fra Rogaland: Gudrun, Svåva, Svankvit, Herborg, Sigerlin og Niamh. En husfrue med synske evner, en velkledd dame fra en familie med anselige kontakter og en kvinne med et smykke som bærer på en brutal historie. I Herborgs grav er det både funnet damespenne og våpen. Det finnes historier om kvinner som sloss og dro på vikingtokter. Var Herborg en av disse? Sigerlin hadde en perle av sort rav, som ble oppfattet som magisk. Funnene i Niamhs grav kan tyde på at hun hadde utenlandsk opphav.

De fleste som levde i vikingtiden var mennesker som bodde rundt på gårdene i Rogaland – de var bønder, fiskere og jegere, de var håndverkere, båtbyggere, handelsfolk og eventyrere. De var kunstnere – treskjærere, gullsmeder, vevere og diktere. Det de skapte, imponerer oss ennå, etter 1000 år. Men mange kunne også seile, de var dyktige krigere, og de kunne slåss. Dessuten levde de etter en ideologi der vold ble legalisert gjennom æresbegrepet, og der mytene fremstilte krigere som helter og gjorde det moralsk riktig å slåss.

Illustrasjon av vikingskip

I utstillingen kunne man også se illustrasjon av et vikingskip i faktisk størrelse på langveggen, med utgangspunkt i et funn av en stavn fra Sønnanå i Vindafjord.

I kunstinstallasjonen MUSEUM viste billedkunstner Eli Glader tre videoer, Museum, Nyanser av stillhet og Forstummet, alle med egne lydspor. Videoene er filmet i Baku i 2008/09, før museet ble renovert.

Lydbildet kombinerte lydene fra museet med musikk av komponisten Alexander Knaifel, med Oleg Malov på piano. Stemmer hvisket «Lukomoriye» (fairy tale of gentle breezes), en prolog fra Aleksandr Pushkin. De tre videoene ble filmet i Aserbajdsjans Nasjonalmuseum for kunst i Baku 2008/09, før museet ble restaurert og renovert. Samspillet mellom museets gjenstander, rommene og det som skjer i rommene dannet spenningsmomenter. 

MUSEUM er et museum inne i et museum, som viser videoer fra et annet museum.

MUSEUM stilte ut en krukke og 34 små elefanter i marmor. Krukken var en gave til vårt museum fra Historisk museum i Baku, som vårt museum tidligere samarbeidet med i den store utstillingen Karavanserai i 2006. Krukken kommer fra Shamkir i Aserbajdsjan og er fra bronsealder (ca 1300–800 f.Kr). Som en forhistorisk gjenstand hadde den sin naturlige plass i våre utstillinger. 

Elefantene var nipsfigurer fra kunstnerens egen samling, samlet over tid fra markeder i Baku. Disse nipselefantene inngikk som en del av verket. De inviterte til refleksjon over gjenstanders verdi i et arkeologisk museum. Samtidig kunne elefantene, med sitt legendariske minne, representere museet som vår kollektive hukommelse.

MUSEUM ble tolket som en metarefleksjon over begrepet museum, men kunne også være et poetisk møte med et museum i forfall. Men forfallet beretter om noe – alt blir før eller siden ruiner. 

Museenes gjenstander vil alltid bare være fragmenter fra tidligere tider, men likefullt beretter fragmentene noe om mennesket, om oss og våre ting; tingene som nødvendighet og som overflod, som bruksgjenstander og som kunstverk.

MUSEUM inviterte til refleksjon over temaer som:

Hvordan oppleves et museum?  

Hva gjør en kunstinstallasjon på et arkeologisk museum?   

Hva er verdt å vise på et arkeologisk museum?   

Hvordan ender gjenstander opp i en museumsutstilling? 

Et samarbeid mellom botanikere og arkeologer på Arkeologisk museum og kunstneren Barbro Raen Thomassen blir til en spennende og annerledes utstilling, med frø som utstillingens akse.

Kunstner Barbro Raen Thomassen fra Birkeland stiller i høst ut sine Frø-objekter på Arkeologisk museum, og sammen med kunnskap om frø og korn fra ansatte på arkeologisk museum, blir det en spennende utstilling med flere dimensjoner.
For frø og korn har stått sentralt i historien, og har vært viktig for menneskene i mange tusen år. Botanikere i Rogaland kan finne rester av forkullede korn og frø helt fra 2200 år f.Kr.

Inspirasjon fra frøkatalog
Raen Thomassen er vokst opp på en landbruksskole, og sier at hun alltid har vært opptatt av hagearbeid.
- Frøenes form oppdaget jeg da jeg arbeidet med min egen kjøkkenhage, i en frøkatalog fra Runåbergs frøer med fine tegninger av forstørrede frø. Og når man kan tegne frø, kan man vel også lage skulpturelle objekter av frø tenkte jeg, sier kunstneren.

Som sagt, så gjort. Frø-objektene hugger hun ut for hånd i hvit kalkstein, og hun finner vakre, myke former. Skulpturene er fra 15 x 20 x 10 cm store, og dermed lar hun oss beundre noe vi ellers ikke får øye på.
- Vanligvis er frøene så små at vi ikke oppfatter formen. Som kunstner er det interessant å gjøre synlig det usynlige, sier Raen Thomassen.

19. februar 2012 åpnet utstillingen "Leire - ild - kar. Keramikkfylket Rogaland" på Arkeologisk museum. Leirkar fra en periode på flere tusen år stilles ut, her fikk du se se helt unike leirkar som har hatt sterk symbolsk betydning.

I den nye utstillingen til Arkeologisk museum, som har fått tittelen ”Leire-ild-kar. Keramikkfylket Rogaland”, kan du se mellom 70 og 80 flotte leirkar som er flere tusen år gamle.

Allerede mot slutten av steinalderen, altså for nesten 5500 år siden, ble det laget keramikk her i fylket. Håndverket kom med jordbruk og bofasthet, og utviklet seg fra enkle kar til flott kunsthåndverk med kompliserte mønster.
Den virkelig store produksjonen av karene foregikk på 500-tallet, det var også da kvaliteten var på sitt høyeste.

Mange av leirkarene som er funnet i ulike graver ser ut til kun å ha hatt rituell betydning. Det vil si at de ikke har hatt noen funksjon utover det å følge med i graven. Men der skal den symbolske funksjonen har vært svært viktig.
- Tanken om forvandling gjennom ild, slik den var manifestert gjennom det magiske leirkaret, kunne overføres og gi styrke til forvandlinger på andre plan. Et leirkar i graven kunne gi kraft til den nødvendige overgangen fra død til nytt liv. Et leirkar i et overgangsrituale kunne bidra til forvandlingen av et barn til en voksen, forteller professor Siv Kristoffersen.

Utstillingen ble åpnet søndag 19. februar av museets styreleder Tove Franzen.
Sandnes gaukeorkester spilte på Sandnesgauker under utstillingsåpningen, og ifølge styreleder Franzen var den lille leirfuglen viktig i markedsføringen av leirkarene på 1800-tallet.

Båter fraktet steintøy fra Rogaland og opp langs kysten. Og når båtene la til kai, fikk ungene  små leirgauker. Når ungene så løp rundt og spilte på sine nye leirgauker var dette et signal om at leirkarene var til slags på kaia.
- Og i dag er leirkarene her på Arkeologisk museum. De er ikke til salgs, men vi viser de fram, sa Franzen til de fremmøtte.

Også museumsdirektør Arne Johan Nærøy er stolt over å kunne åpne en ny utstilling, som er basert på flotte funn fra samlingene til Arkeologisk museum.

I april 2011 ønsket Arkeologisk museum velkommen til «Til Valhall», en utstilling som er mer brutal, blodig og spennende enn normalt. Kanskje til og med i overkant spennende for utstillingslederen. – Å lage utstilling om perler var mye mindre nifst, sier Siv Kristoffersen.

Våren og sommeren 2011 skal på AM handle om våpen menneskene har brukt i fortiden. Symbolikken bak hvert enkelt våpen og mytene rundt kampen og krigeren vil i denne utstillingen kunne ses på en annen og ny måte. Fremstilt i sammenheng med krig, død og grav vil sverd og dolker oppleves i en annerledes og utfordrende kontekst. Men ikke helt uproblematisk.

Vil vise brutaliteten
– Jeg liker egentlig best å lage utstillinger av det ufarlige og vakre slaget, sier arkeolog Siv Kristoffersen og sikter til forrige utstilling som handlet om perler. Hun gyser litt ved tanken på å lage en utstilling om våpen. Dette litt mer dramatiske utgangspunktet for en utstilling har medført mye tankevirksomhet for arkeologen.

– Vi ønsker å formidle brutaliteten og dramatikken som utspant seg uten å heroisere noe. Dessuten synes vi det er viktig å lage utstillinger også om vanskelige tema. Det skal være aktuelt. Sverdene som stilles ut, har mest sannsynlig blitt brukt i kamp, og kanskje er de begravd som et trofé sammen med en kriger. Dette vil man kunne se tydelig i måten utstillingen er bygget opp på.

– Når vi viser den sammenhengen våpnene har blitt brukt i, tror vi det vil være lettere for publikum å se og forstå bakgrunnen for mytologidannelsen og koblingen mellom den og det forhistoriske samfunnets forståelse av krig, tror Kristoffersen.
Hun legger opp til at utstillingen skal kunne oppfattes på flere nivå.

Publikum skal få den umiddelbare opplevelsen gjennom uttrykksfulle gjenstander som dessuten er levendegjort i en dramatisk film med forholdsvis sterke scener. Men det er også lagt inn tema til ettertanke i valg av gjenstander og tidsperspektiv som blir understreket av utstillingens oppbygning og struktur, i tekst og bilder.

Voldsideologi
I dag er våpenindustrien en av de største og mest lønnsomme i verden, og til alle tider har det ypperste av hva samfunnet har kunnet prestere av teknologi, blitt investert i våpen. Dette kan vi se gjennom flere tusen år av steinalderens flintdolker, bronsealderens bronsesverd, jernalderens effektive og flott dekorerte sverd av jern – og i den moderne tidens rustningskappløp.

– Ære er ett sentralt begrep i forståelsen av kampens og voldens betydning i vikingtidens samfunn. Ære og hevn var nært forbundet. Dette kan være fremmed for oss i dag i den formen det fikk i for eksempel vikingtid, men samtidig er det trekk vi kan kjenne igjen også i dagens verden. Rammen for forståelsen er å finne i ideologien. Dette er komplisert å få riktig frem i en utstilling.
Vi har forsøkt å fremstille den usminkede volden og sette den i kontrast til forestillingen om vikingtidens Valhall – datidens forherligelse av krigen og krigeren. Mytene om Valhall og æresbegrepet inngår i ideologien som ga volden legitimitet.

En engasjerende utstilling
«Til Valhall» er en utstilling som fascinerer publikum. Unike sverd og dolker stilles ut, med lys- og lydsetting som viktige effekter. Fagfolk med ulik bakgrunn har bidratt til utstillingen med konservering, design, formidling, foto og dokumentasjon av arkeologisk funnmateriale.

– Konservatorene finner ut hva som kan stilles ut, gjør klar jernsverdene og har i denne prosessen funnet flere unike detaljer. Smeden lager stativ til hvert enkelt sverd, siden mange av dem er funnet delt. Det legges i det hele tatt enormt mye arbeid ned i en omfattende utstilling som dette, sier Kristoffersen som gleder seg til å vise publikum en ny, spennende og overraskende utstilling om fortidens krigere.

«Til Valhall:
Utstilling på Arkeologisk museum
Åpnet 3. april 2011
Her vil du kunne stifte bekjentskap med forhistoriens våpenteknologi og krigerideologier fra steinalder, bronsealder og vikingtid. Du vil få oppleve Odins sted – Valhall – dit alle som døde for våpen, skulle komme. Du vil også få oppleve valkyriene og Hervor, en kvinnelig kriger som håndterte sverd og spyd like godt som synål og saks.

Fortidens farger er nesten alltid bleknet, men i perlene finnes fargene i sitt opprinnelige uttrykk. Perlene gir oss fortidsmenneskets farger! Perlenes materiale og form har skiftet opp gjennom historien, avhengig av moter og tilgang. For arkeologien har perlene vært viktige brikker til forståelsen av fortidens handelsforbindelser.

Verdens eldste perler ble laget i Egypt og Syria for nesten 4000 år siden. De første glassperlene var sjeldne luksusvarer brukt av overklassen, og var gjennom hele oldtiden en viktig handelsvare. Romerske og senere arabiske kjøpmenn brakte med seg glassperler som bytte- og handelsobjekter overalt hvor de reiste.

De skandinaviske glassperlene dukker opp like før vikingtiden. Vikingene er ivrige produsenter av glassperler. Samtidig med den hjemlige produksjonen er det også en betydelig import av særlig orientalske glassperler.

Utstillingens perlehistorie begynner ved år 0 og varer i 900 år til vikingtiden, et tidsrom som dekker det meste av jernalderen. Vi kaster også et lite blikk tilbake til steinalder for å vise de eldste gjenstandene av rav. Herfra gjør vi et hopp og lar de forhistoriske perlene skinne med perler fra nyere tid. Utstillingen viser konservator og perleekspert Torben Sodes private samling av glassperler fra hele verden, supplert med perler fra museets egne samlinger – mange av disse er ikke tidligere blitt vist.

Tekstilkunstner Gunnar Fon er inspirert av bronsealderens ornamentikk, gjenbruk og kontraster, og hans varemerke er nuperellen. Utstillingen er viet klær til kvinner - laget etter haute couture-tradisjonen; med eksklusiv søm og figursydd til modell. Utstillingen vises fra 24. april til 22. august 2010.

Gunnar Fon ble så fascinert av bronsealderutstillingen ”Solens reise”, vist på Arkeologisk museum i 2009, at han laget en tekstilkolleksjon med utgangspunkt i bronsealderens ornamentikk. Solen, sirkelen, ornamentikk, arkeologi og gjenbruk er stikkord for utstillingen. Solens form og syklus utgangspunktet for de fleste kreasjonene i utstillingen.

Tekstilkunstner Gunnar Fon (født 1962) arbeider bl.a. som kostymemaker på Den Norske Opera og har de senere årene hatt utstillinger og installasjoner i Sverige, Finland og Norge. Fons kreasjoner er kjøpt inn til Värmlands museum i Sverige og til Kunstindustrimuseet i Oslo.

Nuppereller
Fons varemerke er nuperellen som er laget av en dobbeltknute som blir gjentatt mange nok ganger slik at den danner et mønster av buer og ringer. I «Solens gudinner» blir nuperellene brukt til å framstille solens form og syklus, og det evige kretsløpet til døgnet. Drakter er laget til morgen, dag, arbeid, kveld og natt. Gjester kan selv få prøve noen av plaggene i utstillingen. 

Om nuperelleteknikken
Nupereller kalles også ”fattigmannsblonder”, fordi teknikken ikke krever kostbart utstyr og materiale, men gir vakre og dekorative effekter. Man slår nupereller ved å lage en serie med dobbeltknuter som settes sammen til ringer og buer. I dag brukes vanligvis en skyttel, men i prinsippet kreves kun fingrene og et garnnøste. Skyttelen brukes fordi den er mer praktisk å arbeide med enn et garnnøste.

Nuperelleteknikken baserer seg på knuter, og har trolig røtter langt tilbake i tid. Som så ofte ved håndverksteknikker er opphav og spredning noe usikker. En teori er at teknikken utviklet seg fra sjøfolks arbeid med fiskegarn og tauverk. Nuperellenes popularitet har svingt gjennom tidene. De synes å ha hatt et høydepunkt på 1700-tallet, men har vært i bruk både før og etter den tid. Fra malerier og litteratur går det fram at å slå nupereller var en utbredt syssel for overklassekvinner og i kongelige kretser i Europa.
Nupereller brukes i dag helst som dekor på tøy eller som brikker og duker.

Om utstillingen
Solens syklus, slik den framstår i bronsealderens formspråk, er utgangspunktet for inndelingen av utstillingen. Døgnet er delt inn i fem soner; natt, morgen, dag, arbeid og kveld. Det er laget en gruppe kreasjoner til hver sone. Publikum inviteres til å prøve noen av tekstilene og plaggene - hvordan draperer man på en sirkel - slik at det blir en avantgarde-kjole?  I museumshagen vises nuperelle-installasjonen ”Shining through”, som symboliserer gjenbruk og det forgjengelige.

”Runer – fra graffiti til gravskrift” inviterer museets gjester med på en oppdagelsesreise i runenes univers. Utstillingen forteller om runealfabetet og runeinnskriftene på en ny måte, hvor publikum gjennom hele utstillingen har mulighet til å undersøke, prøve og leke med runene.

Nordens eldste skriftspråk
Runene er Nordens eldste skriftspråk og gir oss en unik mulighet til å få et innblikk i tanker, følelser og ønsker som menneskene hadde for over 1000 år siden. Utstillingen er lånt av Moesgård museum i Danmark. Rogaland er et kjerneområde for runer, og utstillingen vil også presentere flere av våre egne runeinnskrifter – også muntlig!

Hemmelig budskap
Runer forbindes ofte med vikingtidens markante runesteiner, men det finnes runeinnskrifter på mange forskjellige ting: kirkeinventar, våpen, verktøy, smykker, amuletter, husgeråd, toalettartikler, bygningsdeler… Tekstene er selvsagt forskjellige: fra hurtig nedfelt graffiti og dagligdagse beskjeder til veloverveide innskrifter på rune- og gravsteiner.

Ordet rune har i germanske språk betydningen hemmelig budskap. De tidligste runene fra rundt 150 e.Kr. ser ut til å være knyttet til det religiøse, med kultiske og magiske funksjoner, og er ofte korte, gjerne bare med et navn.

Gyda seier du skal gå heim!
I Bergen er det funnet mange runeinnskrifter fra middelalderen, enkelte med morsomme meldinger som ”Gyda seier du skal gå heim!”, og ”Ingebjørg elska meg då eg var i Stavanger”. I dag blir det skrevet tilsvarende korte beskjeder. Det er imidlertid en forskjell – vi sender den som sms via mobiltelefonen. Flere runepinner er utstilt sammen med andre gjenstander fra Bergen Museum, Lødøse Museum, Nationalmuseet København, Moesgård Museum og fra våre egne samlinger.

Runealfabetet
Runene oppstod i det germanske språkområdet og ble særlig brukt i de nordiske landene. Tegnene var inspirert bl.a. av latinsk skrift, noen av runene ligner de latinske bokstavene. Formen er kantet fordi runene ofte ble hogd eller ristet i stein eller tre. Tegnene består av ”runestaver” og ”runekvister”.

Runerekken kalles futhark etter rekkefølgen på de seks første tegnene. Rundt vikingtidens begynnelse skjedde det et markant skifte: alfabetet ble redusert fra 24 til 16 tegn, noen tegn ble brukt til å betegne flere lyder. For eksempel kunne u-runen leses som både u, o, y, ø, og v.

Med innføringen av kristendommen i Norden på 900-1000-tallet fulgte den latinske skriften som etter hvert ble den dominerende. Runene ble brukt helt frem til 1400-tallet. I middelalderen utvidet man runealfabetet slik at det var bedre i samsvar med lydene i språket. Mange runeinnskrifter fra middelalderen er spontane, muntlige og folkelige uttrykk, knyttet til daglige gjøremål og kommunikasjonsbehov.

Ønsker du å vite mer om runer besøk Moesgård museums nettside: www.rundtomruner.dk

tstillingens tema er sammenhenger over Europa på denne tiden, både i idéverden og i det formmessige uttrykk. 
Tidsrommet er en periode hvor det arkeologiske materialet har svært uttrykksfulle fellestrekk over store deler av Europa – fra Rogaland til Kreta, og fra Irland til Kaspihavet.

Rogalandsmaterialet er en sentral del av utstillingen og oppleves i en sammenheng som aldri før har vært mulig. Vi har samlet bronsealdermaterialet fra egne samlinger og gjenstander fra Rogaland som finnes på andre museer i Norge. Disse gjenstandene vil vises i den sammenhengen de en gang var en del av, gjennom innlån fra ulike europeiske museer.

Det er valgt å fokusere på et utvalg gjenstander som viser spesielle sammenhenger mellom Rogaland og Europa, og mellom Skandinavia og resten av Europa. Det europeiske fellesskapet, og variasjonen, er uttrykt i bronsealdermaterialets form og dekor.

Hør Siv Kristoffersen fortelle om utstillingen 'Solens reise' på programmet 'Museum', på NRK P2.

tstillingens tema er sammenhenger over Europa på denne tiden, både i idéverden og i det formmessige uttrykk. 
Tidsrommet er en periode hvor det arkeologiske materialet har svært uttrykksfulle fellestrekk over store deler av Europa – fra Rogaland til Kreta, og fra Irland til Kaspihavet.

Rogalandsmaterialet er en sentral del av utstillingen og oppleves i en sammenheng som aldri før har vært mulig. Vi har samlet bronsealdermaterialet fra egne samlinger og gjenstander fra Rogaland som finnes på andre museer i Norge. Disse gjenstandene vil vises i den sammenhengen de en gang var en del av, gjennom innlån fra ulike europeiske museer.

Det er valgt å fokusere på et utvalg gjenstander som viser spesielle sammenhenger mellom Rogaland og Europa, og mellom Skandinavia og resten av Europa. Det europeiske fellesskapet, og variasjonen, er uttrykt i bronsealdermaterialets form og dekor.

Hør Siv Kristoffersen fortelle om utstillingen 'Solens reise' på programmet 'Museum', på NRK P2.

Gjenstander på museet har alle ei funnhistorie - historia om korleis ting kom fram frå jorda. Kvar gjenstand bærer óg i seg ein historie om ein finnar.

Desse historiane er ein del av livshistoria til funnet i monteren. På museet stiller me ut nokre av desse historiane saman med gjenstander frå fortida. AM skaper ein arena på museet der forteljinga til finnarane kan sjåast og høyrast, for å formidla korleis dei opplevde å finna ting frå fortida. Gjennom desse funnhistoriane ynskjer me å skapa publikumsengasjement, og dessutan formidla korleis historia til kvar gjenstand har mange lag, både i fortid og notid.

Ein forhistorisk gjenstand og eit fornminne har ei særskilt tyding i den samanhengen dei oppstod i, ofte oppfatta som den opphavlege tydinga, og det er denne arkeologisk forsking ofte fokuserer på. Likevel er det slik at gjenstandar og fornminner får nye tydingar kvar gong dei blir sett og opplevd. Verdien aukar gjennom nye dimensjonar og lag av meining. Dette gjer fortida aktuell i stadig nye samanhengar. Det å finna ein forhistorisk gjenstand er ofte ei sterk oppleving av eit direkte møte med fortida, for arkeolog og lekmann.

Funnhistoriane kan opplevast på video-opptak på skjerm av ein finnar som fortel sin historie. To slike er satt opp i utstillinga. Ein av funnhistoriene er den til Morten Øvstebø; han fortel om steinalderfunn han har gjort på familiegarden på Stangeland i Sola. Den andre funnhistorien er det Rygene detektorklubb som fortel.

Videofilmane er bygga inn i montre som syner dei aktuelle funna. Dei er laga av videokunstnar Anne Helen Robberstad.