Hva er egentlig en by? Hva må være til stede for man kan si når Stavanger ble en by? Av mangel på arkeologiske funn i Stavanger sentrum har det vært vanskelig å besvare dette spørsmålet. Det vil si, inntil Stavanger Domkirke skulle pusses opp og tregulvet i kirken måtte fjernes.
Skrevet av Hilde Fyllingen, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger
Både forskere, og byens befolkning, har vær opptatt av å stadfeste når Stavanger ble en by. Stavangers bystatus har vært direkte knyttet opp mot Domkirken og når man antok at denne sto ferdig, men det har manglet både skriftlige kilder og arkeologiske bevis for dette.
Arkeologiske undersøkelser i storbyene har en kort tradisjon. Det var først etter at Bryggen i Bergen brant i 1955, med påfølgende arkeologiske undersøkelser, at man fikk øynene opp for det potensiale for arkeologiske funn som fremdeles kunne finnes i bygrunnen.
Det var først på slutten av 1960-tallet at det ble gjennomført arkeologiske undersøkelser i Stavanger sentrum – i Skagen 3 og under krypten i Domkirken. Dette var to viktige undersøkelser som banet veien for nye problemstillinger rundt Stavangers fortid. Det har siden blitt gjennomført punktvise undersøkelser i forbindelser med utbedringer på vannledninger rundt Domkirken og oppgradering av torget i Stavanger.
Men før vi går videre: hva er egentlig en by? En by defineres som et sted som har en egen administrasjon adskilt fra landsbygden. I en by drives det med spesialiserte håndverk hvis mål er å skaffe varer til handel med både nære og fjerne kontakter. I en by vil det ikke drives med jordbruk, men byens beboere kan ha egne gårder i områdene utenfor byen. I tilknytning til byene vil det alltid finner en gravplass, og i kristen tid, en eller flere kirker.
Oppkomsten av byer i Skandinavia har sitt utspring i etablerte handelssteder som går tilbake til 700-tallet – altså vikingtiden. Disse handelsstedene blir oftest omtalt som «kaupanger» eller som «pre-urban» bosetting. Det som kjennetegner disse kaupangene er at de ikke nødvendigvis har fast bosetning hele året men trakk til seg handelsreisende hvis aktiviteter dannet en midlertidig by i årets sommermåneder.
Det som kjennetegner de arkeologiske funnene i kaupangene, er rester etter midlertidige bosetninger, tykke avfallslag (svart jord), mye matavfall (på grunn av manglende gjenbruk av dette som gjødsel på jordene) og funn som tyder på spesialisert håndverk. Av de sistnevnte så er rester etter metallhåndverk og kamproduksjon noen av de viktigste funnene.
I Norge ble det produsert en stor mengde kammer laget på reinsdyrgevir. Disse var av svært god kvalitet og var en ettertraktet vare i Europa. I tillegg ble det eksportert hvalrosstenner (elfenbein), klebersteinsgryter og brynesteiner. Da kaupangene ikke hadde fast bosetning, bodde håndverkerne i telt og disse etterlater seg ingen arkeologiske spor.
Selve verkstedene var ofte et grophus. Disse var hus på om lag 8 -16 m2 som var gravd ned i bakken og dekket av et tak av treverk og torv. De kan være både runde og kvadratiske i form. I noen av grophusene finnes det spor etter en varmekilde, men dette var ikke nødvendig da man ikke skulle bo i grophuset. På kjente kaupanger finnes man utallige slike grophus. I perioder hvor huset ikke var i bruk til håndverksaktivitet ble det ofte brukt for avfallsdeponering, om ikke avfallet bare ble kastet i sjøen.
Ved flere mindre arkeologiske undersøkelser i Stavanger, er det gjort en del gjenstansfunn som kan tyde på at det har ligget en kaupang her. Det er funnet rester etter metallarbeid, både finsmed og grovsmed. Det er funnet mye matavfall og ikke minst er det funnet rester etter produksjon av kammer. Sistnevnte både i form av en svært fin, hel kam, funnet ved undersøkelsene av Skagen 3, men også mye avfall av bearbeidet reinsdyrgevir. I tillegg er det funnet to nåler fra vikingtid, noe man vanligvis finnes i graver. Dette kan tyde på at det har vært gravlegginger i Stavanger i vikingtiden, men at disse er ødelagt av senere aktiviteter.
I 2021 ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser under skipet i Stavanger Domkirke. Undersøkelsene var i regi av NIKU og representanter fra Am var med på disse undersøkelsene. Det ble funnet flere spor etter bosetning som stammer fra før domkirken ble bygget. Det var fra før kjent at det har vært bosetning der på 500-tallet, noen som ble bekreftet i disse undersøkelsen. Både ardspor og dyrkingslag viser at jordbruk har vært drevet. Men dette ser ut til å endre se på slutten av 700-tallet. Det ble påvist aktivitetslag, med kull og matavfall, flekkvis under skipet i kirken. Disse lagene kunne minne om den «svarte jord» kjent fra kaupanger og er 14C datert til vikingtiden.
Inntil, og delvis under, den søndre (lang)veggen i skipet, samt under den søndre korveggen, ble det funnet rester etter to grophus. Grophuset under søndre langvegg ble tatt i bruk sent på 900-tallet og viser til at det har vært minst to faser med aktivitet. Da kun en liten del av huset kunne undersøkes, er det usikkert hvor stort det har vært, men det indre målet tyder på minst 6 m2. Det eldste laget i grophuset inneholdt kull og mye dyrebein. Blant dyrebeina var ku, sau og geit, men også en god del østersskjell. I dette laget ble det funnet fragmenter av en kam laget av gevir. Huset ser ut til å ha gått ut av bruk tidlig på 1000-tallet og har deretter blir brukt som avfallsgrop og latrine.
Grophuset under korveggen ble bygget på 900-tallet og var i bruk fram til midten av 1000-tallet. Grophuset var ikke synlig i plan, men i tverrnitt under korveggen. De ulike bruksfasene er derfor godt synlige. Man kan se at laget i den eldste fasen er dekket med et lyst sandlag som trolig ble påført for å re-etablere gulvnivået. Et brannlag antyder at huset har brent. I sandlagene som dekker dette brannlaget ble det funnet rester etter klebersteinflis. Disse er synlige på foto som tynne, lysegrå striper. Innslaget av kleber, kombinert med dateringene, antyder at grophuset var i bruk mens kirken ble oppført. Den siste bruksperioden er nok at brannlag med en tydelig stolpe. Over dette laget ligger nok et lyst sandlag. Dette sandlaget er et såkalt «avrettingslag» og er lagt for å preparere grunnen for oppføringen av korveggen. Som foto viser ; korveggens fundament er dirkete på dette sandlaget. Det ble ikke funnet direkte spor etter håndverksaktiviteter i dette grophuset, men i jordprøvene var det rester etter matavfall og latrinemasser.
Disse to grophusene kan sies å være « the Missing Link» mellom vikingtidens kaupang og oppføringen av Domkirken. Begge grophusene har vært i bruk i flere perioder og vært benyttet som groper for matavfall og latriner. I den ene grophuset har det vært produsert kammer av samme type funnet ved undersøkelsene av Skagen3. Det faktum at grophusene har vært brukt som avfallsgroper, er tegn på at det ikke lenger ble drevet jordbruk på stedet. På gårdene finner vi aldri avfallsgroper da alt man hadde av avfall, fra mennesker og dyr, ble brukt som gjødsel på åkrene.
Vi har da tre klare bevis som passer inn i definisjonen av en by ; spesialproduksjon, grophus og mangel på jordbruksaktivitet. Sammen med funnene gjort tidligere på Torget og på Skagen 3, er det ingen tvil om at det har vært en kaupang i Stavanger i vikingtiden.
Det man skal merke seg som spesielt interessant, er at grophuset funnet under korveggen kan være det man trenger for å si når man begynte å bygge domkirken. Dette grophuset gikk ut av bruk rundt 1040 e.Kr. Det inneholder kleberflis og korveggen er bygget direkte over. Man kan defor, med stor sannsynlighet si at Domkirken ble påbegynt på midten av 1000-tallet.
Så hva har dette å si for bystatus? Man har tidligere trodd at det var et krav at bystatus måtte være til stede for at det skulle kunne bygges en katedral. Skriftlige kilder fra England viser at dette ikke alltid var tilfelle. Oppføringen av en katedral var først og fremst et økonomisk og politisk foretagende. Men dersom det ble bygget en katedral fikk man automatisk bystatus, uavhengig av byens størrelse. Dette kan ha vært tilfelle i Stavanger, men jeg vil argumentere for at tilstedeværelsen av en kaupang viser at en tidlig bydannelse allerede var på plass.
Kanskje vi derfor heller burde feire 1000 års jubileum i 2025?
