Det mest gjennomgående ved land som er «skolevinnere» er hvor likestilt kjønnene i befolkningen er. Forsker Janine Campbell ved Læringsmiljøsenteret er overrasket over funnene sine.
– Yes, it was surprising to me! I utgangspunktet trodde jeg at «income equality,» altså grad av økonomisk utjevning, kom til å være den mest gjennomgående faktoren. Men det viste seg altså i stedet å være likestilling, sier Janine Campbell, forsker ved Læringsmiljøsenteret, Universitetet i Stavanger, om funnene fra PISA-undersøkelsen fra 2015.
Internasjonal bakgrunn, internasjonal forskning
Født og oppvokst i New Zealand, med 20 år bak seg i Chile og nå bosatt i Norge, passer hennes personlige historie svært godt sammen med fagfeltet hennes. Som er forskning på internasjonale forhold og samarbeid, særlig innen skolesektoren.
I 2019 disputerte Campbell for doktorgraden ved University of Otago, og tidligere i år fikk hun publisert artikkelen «The Moderating Effect of Gender Equality and Other Factors on PISA and Education Policy», som oppsummerer mange av poengene fra avhandlingen hennes.
I arbeidet med artikkelen undersøkte hun utdanningspolitikken og de sosioøkonomiske forholdene som lå bak resultatene i 49 av landene (OECD-medlemmer og partnere) som deltok i PISA-undersøkelsen fra 2015.
Gode skoleresultat i likestilte land
Gjennom komparative analyser av både kvalitativ og kvantitativ art, undersøkte Campbell hvordan skolepolitikken i de 49 landene ble påvirket av sosioøkonomiske og kulturelle faktorer. Blant disse faktorene var kjønn, grad av økonomisk likhet, utvikling og individualisme sentrale faktorer, til liks med likestilling. Men sistnevnte var altså mest gjennomgående, både i positiv og negativ forstand, i denne PISA-undersøkelsen.
– Blant landene som her scoret høyere på skoleresultatene enn OECD-gjennomsnittet, var Polen det eneste landet som ikke scoret høyere enn OECD-snittet på likestilling – og de var til gjengjeld nære på å bli regnet med i sistnevnte gruppe (se illustrasjon 1). I andre enden av skalaen, landene som gjorde det dårlig, var bildet enda mer entydig: Alle landene som presterte svakt på PISA-resultatene 2015 var også svake på likestilling, poengterer Campbell.
Hun presiserer at også de andre, nevnte faktorene også er viktige for å skape en god skole, men at funnene viser hvor sentralt likestilling mellom kjønnene er for å skape utvikling, innenfor både skolen og i et helt samfunn.
– Man kan nok ha lettere for å «skylde på» faktorer som mangel på økonomisk likhet (income equality) enn likestilling når man bor i et fattig land. Jeg husker selv jeg var av en slik oppfatning, etter mine erfaringer fra Chile gjennom 20 år. Og ikke misforstå, selvsagt er de andre faktorene viktige, og selvsagt henger de også sammen, ofte på en kompleks måte. Likevel viser funnene i denne undersøkelsen at vi må erkjenne hvilket sentralt grunnlag like rettigheter for kjønnene er når det gjelder å skape en skole som er for alle, sier skoleforskeren.
Noen land overrasker positivt
At land som Norge og Sverige gjør det bra på PISA-undersøkelsen er neppe overraskende i denne sammenhengen, ettersom de også scorer svært høyt på både velstand, økonomisk utvikling og likestilling. Mer oppsiktsvekkende var det for forskeren å se at nasjoner som Estland og Portugal markerte seg med positivt fortegn.
– Disse landene er ikke spesielt rike i OECD-sammenheng, og man har tradisjonelt heller ikke sett på befolkningene som spesielt likestilte. Men likestillingen har bedret seg raskt i både Portugal og Estland, og det kan være en årsak til deres gode resultater på PISA-undersøkelsen. De er interessante land å følge med på, forteller Campbell.
Til tross for at dette er europeiske land, er bildet langt fra preget av en entydig «Vesten mot resten»-kløft: Japan, Sør-Korea og Singapore er ikke-vestlige land som er høyt både på PISA-rankingen og listen over de mer kjønnsmessig likestilte landene i OECD. Dessuten finnes det også land som har høy likestilling, men som ikke er blant de beste i PISA-undersøkelsen, som Østerrike, Hellas og Italia (se illustrasjon 1). Studien beviser derfor ikke at likestilling alene fører til høyere PISA-uttelling.
– Vi må dessuten ha i bakhodet at forskjellene på dette feltet enorme, både innenfor OECD og mellom disse 49 landene og resten av verden. For eksempel er selv de fattigste av OECD-medlemmene svært rike sammenlignet med de minst utviklede landene i verden. Store deler av verden, blant annet de aller fleste afrikanske land sør for Sahara, har ikke økonomiske muligheter til å være med på noen PISA-undersøkelse i det hele tatt. Gapene på verdensbasis er så store at de nesten ikke er til å fatte, nyanserer Campbell.
Trolig er det mer effektivt å skape likestilling på en bred front først, enn å tro at mer skolegang skal føre til likestilling ellers i et samfunn.
Bør få følger for utdanningspolitikk
I tillegg til at studien viser hvor gjennomført likestilling er som faktor for skoleresultater og utvikling, avdekker den at utdanningspolitikk fører til ulike resultater i land med ulike sosiale strukturer - og da særlig i land med ulike grader av likestilling. Eksempelvis er det ingen sammenheng mellom små økninger i klassestørrelse og svakere resultater i land med høy grad av likestilling (i enkelte tilfeller kunne en slik økning til og med være positiv når det gjaldt PISA-resultatet). Derimot - i land med lav grad av likestilling - er det en sammenheng mellom økning i klassestørrelser og elevers resultat på PISA-undersøkelsen, i negativ retning.
– Som samfunn må vi derfor i større grad være oppmerksom på disse systemnivå-faktorene – utvikling, grad av økonomisk likhet, likestilling og så videre – og hvilken innvirkning, hvilken modererende effekt de har, på (se illustrasjon 2) utdanningspolitikk, skolepraksis og tiltak som blir satt i verk. Man bør unngå en «copy+paste»-strategi - der ett land ukritisk tar til seg virkemidler som har vært en suksess i et annet – når systemnivåfaktorene kanskje er helt annerledes.
– Har du eksempler på en slik strategi?
– I Chile snakket man i skolesammenhenger gjerne om at Chile burde «look to Finland,» ut fra en slags logikk om at «kan Finland, så kan vi!» Men en slik sammenligning eller ambisjon er meningsløs – fordi de sosiale, økonomiske og kulturelle rammevilkårene er så ulike i de to landene. Gapet er for stort til at de ønskede endringene er mulige å gjennomføre.
– Hvem burde Chile heller «ha sett til,» da?
– Kanskje Portugal. Da hadde man fått en ambisjon det var mulig å leve opp til, jamfør likhetene i befolkning, velstand og inntektslikhet mellom de to landene.
Likestilling først, så skole
Hun legger til at utviklingsarbeid relatert til skolen trolig bør starte bredere.
– I stedet for å forbedre skolen - med en bakenforliggende tanke om at en bedret skole skal forbedre samfunnet - må vi jobbe bredere med å utvikle og forbedre hele samfunnet, og inkludere skolen i dette arbeidet. Det hjelper lite å bygge skoler i et land dersom det er gjeldende praksis og kultur i landet at barn blir tvunget til å jobbe hjemme. Eller at jenter ikke skal ha skolegang i det hele tatt.
Janine Campbell nærmer seg her en punchline:
– Basert på forskning er budskapet mitt: å heve statusen til jenter og kvinner i et samfunn - på områder som helse, inntekt, eiendomsrett og politisk innflytelse - kan være en raskere måte å gjøre skolen bedre, enn det er å gå den motsatte veien; å fokusere mer ensidig på utdanning for at det i sin tur skal skape likestilling. Med andre ord: det er trolig mer effektivt å skape likestilling på en bred front først, enn å tro at mer skolegang skal føre til likestilling ellers i et samfunn.
Og vi lar henne avslutte som hun startet, på sitt eget morsmål:
– History is showing us that this latter approach is just too slow for the change that this world needs!
Tekst: Leif Tore Sædberg, Læringsmiljøsenteret
Personer omtalt i denne saken
Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning